En dramatisk OL-stafett

I kjølvannet av den nedslående (for Norges vedkommende) kvinnestafetten under OL i Sotsji er det grunn til å minne om at store favoritter i olympiske stafetter har feilet tidligere. Vi skal ta turen tilbake til den dramatiske stafetten under OL i Innsbruck i 1976 for å se et bevis på akkurat dette. 

11. februar 1976 stod 16 lag på startstreken i Seefeld da 4 x 10 km stafett for menn skulle avvikles. Temperaturen var så vidt på plussiden og økende utover i løpet, og det var lett snøfall, noe som skulle gi enkelte smøreutfordringer for lagene. Uten at noen var klar over det enda var scenen satt for en av de mest dramatiske OL-stafetter i historien.

Regjerende OL-mester Sovjet var storfavoritter. Alle de fire stafettløperne på Sovjets lag hadde tatt medalje på en av de to individuelle distansene så langt i OL. Sovjets startmann var snaut 22 år gamle Jevgenij Beljajev. Han hadde tatt sølv på 15 km, bare noen små sekunder bak sin ett år eldre lagkamerat, Nikolaj Basjukov. Beljajev hadde yppet seg blant de beste i verden allerede som junior, to år tidligere. Gullvinneren fra 15 km, Basjukov, skulle gå andre etappe. Beljajev og Basjukov hadde begge gått på Sovjets lag som vant stafett-gull under junior-EM i Kavgolovo tre år tidligere. På de to siste etappene fulgte gull- og bronsevinnerne fra tremila, Sergej Saveljev og Ivan Garanin. Sjelden hadde vel en større favoritt stått på startstreken i en OL-stafett i herrelangrenn.

I teorien skulle de andre lagene bare kjempe om sølv og bronse. Blant medaljekandidatene var nok Finland regnet som den sterkeste. Norge hadde vunnet prøve-OL året før med halvannet minutts margin, og markert seg sterkt i oppkjøringen til OL, men de to første OL-distansene hadde vært en katastrofe for det norske laget, som stilte et sterkt redusert lag på stafetten. Både Magne Myrmo, som hadde vunnet 15 km i Le Brassus og ledet den uoffisielle verdenscupen før OL, og Oddvar Brå, som hadde vunnet NM 15 km i overlegen stil like før avreise til Innsbruck, hadde skuffet på de to første distansene. Det viste seg at Myrmo hadde gått med sykdom i kroppen, og Brå fikk senere påvist astma, som trolig var forklaringen på hans dårlige innsats i Seefeld. Bare Ivar Formo og Odd Martinsen hadde vist noe i nærheten av kjente takter, med 5. og 8. plass på 15 km. På stafetten fikk de nå selskap av to reserver – veteranen Pål Tyldum, som hadde OL-gull i stafett fra 1968 og OL-gull på 50 km fra 1972, og unggutten Einar Sagstuen.

Blant medaljekandidatene måtte man også regne regjerende verdensmester Øst-Tyskland, som også var revansjesugne etter en dårlig start på mesterskapet. Bare Gert-Dietmar Klauses 6. plass på tremila var noenlunde i tråd med forventningene, mens den regjerende verdensmester på 50 km, Gerhard Grimmer bare hadde blitt nr 16 på distansen. Sverige stilte også redusert, uten Tomas Magnusson som reiste hjem før lekene begynte pga farens død, men måtte likevel regnes blant medaljekandidatene.

Jevgenij Beljajev tok oppskriftsmessig ledelsen på første etappe og hadde opparbeidet seg en klar ledelse da bindingen hans røk ca to kilometer før mål. Sovjetrusserne gikk med en ny bindingstype under OL, som egentlig bare var på eksperimentstadiet, der skoen var festet direkte til skien. Mange mente at denne nye bindingen var mye årsaken til Sovjets store suksess så langt i lekene – skien gled lettere gjennom snøen med denne bindingen.

For Beljajev var det liten trøst at bindingen hadde gitt gode resultater tidligere. Han måtte få både ny ski og ny sko. Han gikk over en halv kilometer på bare én ski, før han fikk en ny, tradisjonell ski. Men han måtte også få ny sko, og da han endelig fikk en ny sko av Anatolij Akentjev, var denne skoen tre nummer for liten. Den siste 1 ½ km gikk derfor Beljajev med en skisko som han ikke fikk foten skikkelig ned i.

Faksimilie Stavanger Aftenblad 12.2.1976
Faksimilie Stavanger Aftenblad 12.2.1976

I mellomtiden ble han både forbigått og fragått av flere nasjoner, og dermed kunne Benny Södergren sende Sverige ut i ledelse etter første etappe, tett fulgt av Øst-Tyskland og Norge. Østerrike fulgte 10 sekunder bak, mens Finland vekslet som nr 5 – nesten 20 sekunder bak tetlagene. For Beljajev ble avslutningen av etappen en katastrofe. Han sendte landsmannen Basjukov ut som nr 10, over ett minutt bak teten. Den største favoritten var trolig ute av gullkampen, men dramatikken var ikke slutt med dette.

Axel Lesser gikk andre etappe for Øst-Tyskland. Han hadde vært med å vinne VM-sølv for Øst-Tyskland i Vysoke Tatry i 1970, men en skade i forkant av VM i 1974 gjorde at han ble satt ut av stafettlaget i Falun, til fordel for Dieter Meinel. Det øst-tyske laget slo Sovjet i innspurten og tok VM-gull i Falun – med Lesser som tilskuer. Lesser var naturlig nok revansjesugen da han gikk ut blant tetlagene på andre etappe i OL-stafetten to år senere, og han kjente tidlig at han hadde en god dag i sporet. Han tok derfor ledelsen i tettrioen, som ellers bestod av svenske Christer Johansson og den norske reserven Einar Sagstuen. Bakfra kom også Juha Mieto styggfort og hadde snart brakt Finland inn i medaljekampen igjen

Men før løperne hadde gått én kilometer kom det plutselig en kvinnelig turist gående motsatt vei i løypa, og ledende Axel Lesser hadde ingen mulighet til å unngå kollisjon med henne. De braste sammen, nærmeste hode mot hode, og Lesser ble liggende – blødende fra hodet. De øvrige lagene klarte med nød og neppe å kjøre utenom de to og fortsatte stafetten, nå med to konkurrenter ute av spill. Et øyeblikk vurderte Sagstuen om han skulle stoppe for å hjelpe ham, men det kom såpass mange for å hjelpe at han gikk videre med god samvittighet. Lesser forsøkte å fortsette, med store smerter i kneet, men øst-tyske ledere tok ham ut av løpet etter kort tid.

For Axel Lesser, som for øvrig er bestefar til den tyske skiskytteren Erik Lesser som OL-debuterer i Sotsji, ble dette dessverre hans siste løp som aktiv langrennsløper. Skaden han pådro seg gjorde at han la skiene på hylla etter sesongen, bare 29 år gammel.

30 år senere, like i forkant av OL i Torino, avslørte Axel Lesser til den tyske avisen Die Welt en hemmelighet han hadde båret på i alle disse årene. Den ukjente kvinnelige turisten som ødela løpet for Øst-Tyskland var trolig ingen vanlig turist. Kvinnen snakket nemlig russisk og var kledd i samme type klær som de sovjetrussiske trenerne og lederne. Hun forsvant til skogs etter sammenstøtet og ble aldri senere funnet, i hvert fall ikke offisielt. Lesser ville ikke spekulere i om det ble gjort bevisst, for å hjelpe Sovjets lag som var blitt hengende etter. Pga det tette broderskapet mellom Øst-Tyskland og Sovjet ble denne delen av historien dysset ned. Om historien er riktig kan det hende at den østerrikske OL-arrangøren fikk ufortjent mye pepper for dårlig sikkerhet i langrennsløypa.

Resten av stafetten forløp uten særlig dramatikk, men ikke uten overraskelser. Juha Mieto gikk en sterk andreetappe for Finland og avgjorde nærmest stafetten for Finland. Den norske reserven, Einar Sagstuen, hang lenge og heroisk i ryggen på den sterke finnen, mens svenske Christer Johansson måtte slippe tidlig og tapte mye til Finland og Norge. Drøyt halvveis ut på etappen kjente Sagstuen at skiene ble noe glattere, og etter 6.5 km måtte han gi noen meter til Mieto. Derfra og inn til mål økte avstanden jevnt og trutt. Til slutt vekslet Sagstuen 50 sekunder bak Mieto.

For Sovjet gikk OL-mester Basjukov en sterk etappe. Riktignok tapte også han mye til Mieto, men med nest beste etappetid på andre etappe passerte han syv lag og vekslet som nummer tre, fem sekunder foran Sverige. Sovjet var tilbake i medaljekampen og avstanden opp til Norge var bare 40 sekunder. Med Saveljev og Garanin på de to siste etappene var fortsatt ingenting avgjort.

Finlands Pertti Teurajärvi økte avstanden til Norge på tredje etappe, men Sergej Saveljev hadde smurt feil på det litt vanskelige føret og tapte terreng. OL-mesteren på tremila måtte se seg forbigått av tre lag, og Sovjet var nå definitivt ute av gullkampen. Klart raskest på tredje etappe gikk amerikaneren Bill Koch. Lekenes store overraskelse så langt gikk USA opp på tredje plass etter tre etapper. Etterpå viste det seg at Koch var den som hadde hatt klart best ski på det vanskelige føret. Som første løper i OL-sammenheng gikk Koch på smørefrie ski, med mohair-hår i festesonen og bare glidsmurning.

På siste etappe gjorde Odd Martinsen et tappert forsøk på å hente inn Finland, men til tross for at Martinsen åpnet hardt fikk han tidlig melding om at han tapte til finnenes ankermann, Arto Koivisto. Til slutt vant Finland stafetten med nesten to minutters margin til Norge. Ivan Garanin sørget imidlertid for at Sovjet fikk en god avslutning på stafetten. Han hentet både Sveits, Sverige og USA, og til tross for sine ski- og smøreproblemer gikk Sovjet inn til bronse på stafetten. USA falt tilbake på siste etappe, men sikret seg sin beste stafett-plassering i OL-sammenheng – en 6. plass.

Faksimile Neues Deutschland 12.2.1976 - "Seier til Finland og uhell for konkurrentene i stafettrennet"
Faksimile Neues Deutschland 12.2.1976 – «Seier til Finland og uhell for konkurrentene i stafettrennet»

Det hører med til historien at Sovjet frarådet sine deltakere på femmila tre dager senere, å bruke de nye bindingene. Men Sergej Saveljev hadde gode erfaringer med skiene og bindingene på tremila. Han hadde tross alt vunnet OL-gull på dem, og han valgte å trosse dette rådet og gikk likevel på de nye bindingene. Ved passering 15 km lå Saveljev 23 sekunder bak landsmannen Rotsjev, som ledet løpet på det tidspunktet. Men han lå likt med Formo, som til slutt vant distansen. Like før halvgått løp opplevde Saveljev imidlertid det samme som Beljajev gjorde på stafetten og måtte bytte ski og skistøvel. Det finnes ingen offisielle passeringstider som kan si hvor langt bak teten Saveljev lå på dette tidspunkt, men i et intervju med skisport.ru fortalte Saveljev at den siste sekunderingsposten hadde meldt at han lå 12 sekunder bak Formo. Men uhellet med bindingen gjorde at alt håp om et nytt gull var ute. Saveljev fullførte løpet uten inspirasjon og gikk inn til 21. plass.

Tre uker etter OL møttes hele verdenseliten i Lahti, og Saveljev fikk sin revansje ved å vinne femmila i de finske skoger. Men vi får aldri vite om Saveljev kunne gitt Formo kamp om OL-gullet uten problemene med de nye bindingene.

One Comment

  1. The woman who Axel Lesser collided with was an American. She was at the Olympics with her boyfriend. He wasn’t officially working with the US team, but was helping them that day. After the race, she told him that the strangest thing had happened — the East German saw her, got out of the tracks and deliberately skied into her. She was not injured. The American boyfriend told her to never tell anyone about this encounter, especially since this was during the Cold War, and they were Americans, and because neither of them were accredited to the US Ski Team, so they couldn’t be tracked down and blamed.

    The boyfriend told me this story 30 years after it happened, and said that he had never told anyone the real circumstances of Lesser’s crash. I have no reason to believe he was telling a lie. He guessed that Lesser knew he could not keep the pace, was desperate, and felt that the only escape was to have a terrible crash. The bloody wound and career-ending knee injury is a new detail to me. The American girl may have been completely in the wrong and caused the crash, but she swore to him in Seefeld that Lesser intentionally skied into her.