Jevgenij Beljajev ville blitt 60 år i dag

For kort tid siden skrev skihistorie.no om den dramatiske OL-stafetten i Seefeld i 1976. I dag markerer vi at det er 60 år siden en av hovedpersonene i denne stafetten ble født, med en gjennomgang av karrieren til Jevgenij Beljajev.

Den råsterke sovjetrusseren tilhørte verdenseliten i langrenn fra 1974 til 1982, og var spesielt kjent som en sterk stafettløper. Han nådde aldri helt til topps i individuelle mesterskap, men gikk en avgjørende etappe da Sovjet tok OL-gull i stafett i Lake Placid i 1980. Beljajev døde dessverre allerede 15. mars 2003, bare 48 år gammel.

Beljajev var født 20. mars 1954 i gruvebyen Kirovsk på Kolahalvøya og ville altså blitt 60 år i dag. Han var 188 cm høy og veide 85 kg. Han representerte Trud Leningrad i starten av karrieren, og Dynamo Leningrad fra 1981.

Beljajev utdannet seg til trener og lærer ved State Institute of Physical Culture Lesgaft i Leningrad. Her hadde han Vassilij Evstratov som trener. Evstratov var selv tidligere langrennsløper, med to gull (12 km og stafett) fra den første vinteruniversiaden i 1960.

To EM-gull i stafett som junior

Beljajev gjorde det bra helt fra junioralderen. Under junior-EM på hjemmebane i Leningrad i 1973 tok han sølv på 15 km, bare slått av vest-tyske Georg Zipfel. På stafetten ble det gull sammen med Nikolaj Basjukov og Nikolaj Solovjev.

Beljajev var fortsatt junior i 1974, men markerte seg allerede i kamp med de beste. I Reit im Winkl ble han nr 2 på 15 km, bare slått av Juha Mieto. En uke senere ble han nr 2 på 15 km i Nove Mesto, bare slått av Stanislav Henych. På tampen av sesongen tok han 3. plass på 15 km i Murmansk, bare slått av Oddvar Brå og Ivan Garanin som delte seieren. Beljajev mislyktes imidlertid på den individuelle distansen under junior-EM i Autrans, der han gikk inn til en skuffende 40. plass. Sammen med Sergej Krainov og Aleksander Fominitsj ble det imidlertid nytt stafett-gull til Beljajev.

1975 – sterke plasseringer i sin første seniorsesong

Han tok steget opp blant de beste allerede i sin første seniorsesong. På 15 km i Leningrad ble han bare slått av Oddvar Brå. Han tok 3. plass på tremila i Leningrad, 3. plass på tremila i Falun, og i Lahti ble han nr 3 på 15 km og nr 5 på 50 km.  Sammenlagt ble han nr 8 i den uoffisielle verdenscupen denne sesongen

Beljajev markerte seg også for første gang som en sterk stafettløper i Falun denne sesongen, da han gikk en sterk førsteetappe for Sovjets lag som vant stafetten.

Han tok bronse på 15 km under Vinteruniversiaden i Livigno i begynnelsen av april 1975, bare slått av to landsmenn. Trolig gikk han også på Sovjets lag som vant stafetten.

1976 – OL-sølv og stafettdramatikk

Under OL i Innsbruck tok Beljajev sølv på 15 km, slått med bare 2.63 sekunder av landsmannen Nikolaj Basjukov.

Faksimile Aftenposten 9.2.1976 – Beljajev er på vei mot sin sølv på 15 km under OL i Innsbruck. Her ser vi ham side om side med amerikaren Bill Koch, ikke lenge før mål. Selv om Koch var innhentet med halvannet minutt av Beljajev gikk han likevel inn til 6. plass på distansen.
Faksimile Aftenposten 9.2.1976 – Beljajev er på vei mot sin sølv på 15 km under OL i Innsbruck. Her ser vi ham side om side med amerikaren Bill Koch, ikke lenge før mål. Selv om Koch var innhentet med halvannet minutt av Beljajev gikk han likevel inn til 6. plass på distansen.

Beljajev var som ventet startmann på Sovjets lag, som var store favoritter til å vinne stafetten. Han tok oppskriftsmessig ledelsen og hadde opparbeidet seg en klar ledelse da bindingen hans røk ca to kilometer før mål på første etappe. Sovjetrusserne gikk med en ny bindingstype under OL, som egentlig bare var på eksperimentstadiet, der skoen var festet direkte til skien. Mange mente at denne nye bindingen var mye av årsaken til Sovjets store suksess så langt i lekene – skien gled lettere gjennom snøen med denne bindingen.

Beljajev måtte få både ny ski og ny sko. Han gikk over en halv kilometer på bare én ski, før han fikk en ny, tradisjonell ski. Men han måtte også få ny sko, og da han endelig fikk en ny sko av Anatolij Akentjev, var denne skoen tre nummer for liten. Den siste 1 ½ km gikk derfor Beljajev med en skisko som han ikke fikk foten skikkelig ned i.

Faksimilie Stavanger Aftenblad 12.2.1976
Faksimilie Stavanger Aftenblad 12.2.1976

I mellomtiden ble han både forbigått og fragått av flere nasjoner, og dermed kunne Benny Södergren sende Sverige ut i ledelse etter første etappe, tett fulgt av Øst-Tyskland og Norge. Beljajev sendte landsmannen Basjukov ut som nr 10, over ett minutt bak teten. Sterk innsats av Basjukov på andre etappe og Ivan Garanin på siste etappe sikret likevel bronse til Sovjet.

Beljajev ble deretter satt inn på laget til 50 km, i stedet for Anatolij Sjmigun. Beljajev var imidlertid aldri med i tetkampen i dette løpet og ble til slutt nr 38, slått av gullvinner Ivar Formo med over 10 minutter.

Etter OL markerte han seg også med 2. plass på 15 km i Lahti, sølv på 50 km i det sovjetiske mesterskapet i Murmansk i mars, og seier i det tradisjonsrike 53 km fellesstartløpet i Murmansk i slutten av mars, der Per Knut Aaland og Audun Nerland gikk inn til 3. og 4. plass.

1977 – nye sterke stafettetapper

Sykdom ødela mye av 1977-sesongen for Beljajev. Han ble bare nr 22 på 15 km i Reit im Winkl i januar og han ble klart distansert også på første etappe i stafetten.

Under prøve-VM i Lahti i 1977 gjorde han det bedre. Han ble nr 7 på 15 km og nr 34 på 50 km, og han gikk også en ny god førsteetappe for Sovjets lag som vant stafetten, der han bare lot seg slå av Ivan Garanin som gikk for Sovjets andrelag. De øvrige lagene var distansert.

En uke senere avgjorde han stafetten for Sovjet allerede etter 2 km på åpningsetappen i Falun. På tremila gikk han inn til 6. plass.

I mai vant han et 20 km langt internasjonalt skirenn over Grossglockner-breen i Østerrike.

1978 – 2 VM-sølv

Beljajev var den jevnt beste løperen under VM i Lahti i 1978, med sølv på 15 og 50 km og 5. plass på tremila. På 15 km ble han slått med fattige 2.25 sekunder av overraskelsesmannen Jozsef Łuszczek fra Polen. Beljajev ledet med 19 sekunder på Łuszczek etter 10 km, og de fleste trodde gullkampen var avgjort da hjemmefavoritten Juha Mieto måtte gi tapt med 3 sekunder for Beljajev. Men heller ikke Beljajev kunne stå i mot polakkens avslutning. For andre gang på rad var Beljajev mindre enn tre sekunder unna mesterskapsgull på sprintdistansen. Nærmere individuelt gull skulle han aldri komme.

På stafetten gikk imidlertid Beljajev for en gangs skyld en svak førsteetappe og vekslet bare som nr 6, mer enn et halvt minutt bak Sverige og Norge. Sammen med Finland skulle disse to gjøre opp om medaljene. De slapp aldri Sovjet inn i medaljekampen igjen, og Sovjet måtte ta til takke med 4. plass. Det hører med til historien at Sovjets lag trolig ikke hadde topp ski på stafetten.

Sovjets løpere var ellers stort sett fraværende i internasjonale løp denne sesongen. Men på hjemmebane gikk Beljajev inn til sin første sovjetiske mestertittel da han vant 50 km under den sovjetiske vinterspartakiaden i Sverdlovsk i midten av mars. Han tok også bronse på 70 km, som ble arrangert i Kandalaksja på Kolahalvøya i april hvert år.

1979 – dobbeltseier i Kavgolovo

I 1979 vant Beljajev tremila i under skifestivalen i Kavgologo utenfor Leningrad. Dette var det andre løpet i verdenscupen, som hadde forsøksstatus for første gang dette året. Han vant også 15 km i Kavgolovo, men dette løpet hadde ikke verdenscupstatus.

Under prøve-OL i Lake Placid viste han at han behersket også disse OL-løypene ved å bli nr 3 på 15 km og nr 5 på 30 km.

Han ble også nr 8 på femmila i Lahti og nr 12 i verdenscupen sammenlagt. Han avsluttet sesongen med bronse på 15 km i det sovjetiske mesterskapet.

1980 – OL-gull i stafett

Beljajev gikk alle distansene under OL i Lake Placid, men denne gang uten å kjempe om medaljene. Han startet med 11. plass på tremila, fulgte opp med 5. plass på 15 km og avsluttet med 6. plass på femmila. Men det var på stafetten Beljajev gikk sitt store løp i Lake Placid.

Per Knut Aaland hadde hentet igjen Nikolaj Basjukov på andre etappe, og Norge og Sovjet kom samlet inn til andre veksling, der Ove Aunli og Jevgenij Beljajev ventet. Tre dager tidligere hadde Aunli slått Beljajev med 17.4 sekunder da han tok bronse på 15 km. Men det ble aldri noen spennende etappe. Aunli hadde bakglatte ski og hadde ingen mulighet til å følge da Beljajev rykket i bakkene. Beljajev sikret Sovjet et forsprang på 52 sekunder til Norge, og gullkampen var i realiteten avgjort. For Beljajev ble det en skikkelig revansje for stafett-nedturen i Innsbruck fire år tidligere, og han fikk her sitt eneste internasjonale mesterskapsgull.

Faksimile Stavanger Aftenblad 21.2.1980 – Sovjets ankermann Nikolaj Simjatov kastes i været av glade lagkamerater etter seieren i OL-stafetten i Lake Placid. Fra venstre: Vasilij Rotsjev, Nikolaj Basjukov og Jevgenij Beljajev.
Faksimile Stavanger Aftenblad 21.2.1980 – Sovjets ankermann Nikolaj Simjatov kastes i været av glade lagkamerater etter seieren i OL-stafetten i Lake Placid. Fra venstre: Vasilij Rotsjev, Nikolaj Basjukov og Jevgenij Beljajev.

Etter OL deltok han i Falun, der det ble en skuffende 14. plass på tremila. Han ble også slått av tre andre sovjetrussere, som ikke hadde deltatt i Lake Placid – Anatolij Ivanov (nr 2), Jurij Vakhrusjev (nr 4) og Aleksander Kutukin (nr 8). Kanskje ante vi allerede konturene av generasjonsskiftet som skulle komme i sovjetisk skisport, selv om det var andre unggutter som skulle markere seg sterkere enn disse tre. Beljajev gikk stafetten i Falun sammen med de tre nevnte, men det ble en skuffende 4. plass på Sovjet, som ble slått av både Sverige, Norge og Tsjekkoslovakia.

I siste halvdel av mars ble det sovjetiske mesterskapet arrangert i Krasnojarsk. Mesterskapet var dedikert til 110-årsdagen for Lenins fødsel og Beljajev gikk inn til sølv på 15 km, bare slått av overraskelsen Vadim Pankov, og bronse på 4 x 10 km stafett for Trud.

1981 – seier i Davos

Beljajev startet 1980/81-sesongen med å vinne 15 km i Davos i desember foran Harri Kirvesniemi. Dette skulle vise seg å bli hans eneste internasjonale seier utenfor Sovjet. Denne sesongen tok han også en 3. plass på 15 km i La Bresse og 3. plass på 15 km i Lahti. Han gikk henholdsvis siste og første etappe på Sovjets lag som vant 3 x 10 km stafett i Davos og Ramsau. I Davos avgjorde Beljajev stafetten med et rykk i den siste bakken, en kilometer fra mål. Nok en gang var det Ove Aunli som fikk unngjelde. Beljajev sikret seieren 7 sekunder foran Aunli.

Faksimile Aftenposten 15.12.1980 – overskriften er hentet fra stafettseieren i Davos, men oppsummerer på mange måter Beljajevs karriere.
Faksimile Aftenposten 15.12.1980 – overskriften er hentet fra stafettseieren i Davos, men oppsummerer på mange måter Beljajevs karriere.

Han ble nr 8 sammenlagt i verdenscupen, som fortsatt bare hadde forsøksstatus.

Under det sovjetiske mesterskapet i begynnelsen av februar vant han sitt andre sovjetiske mesterskap på 50 km og tok i tillegg sølv på 15 km.

Under prøve-VM i Oslo gikk det imidlertid ikke så bra. Han ble bare nr 60 på 15 km og han måtte se seg slått av flere lag på første etappe av stafetten, bl.a. junioren Arild Monsen som gikk første etappe for det norske andrelaget. Sovjet ble til slutt nr 3 på stafetten, bak Norge og Sverige.

1982 – sykdom og siste mesterskap

Beljajev fikk en dårlig start på sesongen da han pådro seg lungebetennelse og ble innlagt på sykehus i Leningrad i desember.

Han klarte likevel å kvalifisere seg for VM i Oslo, etter at han ble nr 4 på 15 km i et uttaksløp til VM. Han avsluttet sin mesterskapskarriere med en skuffende 32. plass på 15 km.

Han ble senere på sesongen nr 2 på 15 km i den sovjetrussiske vinterspartakiaden, bare slått av Jurij Burlakov. Han gikk også på Sovjets vinnerlag i 3 x 10 km stafett under den nordiske skifestivalen i Murmansk i slutten av mars.

Etter karrieren

Beljajev trappet ned etter 82-sesongen. Han avsluttet likevel karrieren slik vi husker ham – som en sterk stafettløper. I 1983 vant han nemlig sin eneste stafettseier i det sovjetiske mesterskapet. Han gikk første etappe for Dynamo, og vant stafetten sammen med Aleksander Kutukin, Anatolij Ivanov og Aleksander Batjuk.

Etter endt karriere var han trener i Leningrad noen år. En periode jobbet han også på Baltika Bryggerier, et av de største ølbryggeriene i Russland, med hovedfabrikk i Leningrad/St. Petersburg.