Av Bjarte Hetland
Tove Engebretsen var Norges beste juniorløper på jentesiden i perioden 1969-1972. Hun tok to individuelle bronsemedaljer i junior-EM (1969 og 1971), samt sølv (1969) og to bronse (1970 og 1972) i stafett. Hun var også første norske jente som vant juniorklassen i Falun (1970) og Lahti (1971).
Allerede som 13-åring var Tove Engebretsen helt suveren. Dette året (1967) tok hun gull i 13-årsklassen i hovedlandsrennet for gutter og jenter. I Søre Åls jubileumsbok fra 1994 skrives det: «Hun gikk faktisk så fort denne vinteren at det bare var de aller beste gutta i tilsvarende klasser som slo henne.» I 1968 ble det gull i 14-årsklassen i hovedlandsrennet.
På denne tiden var Birkebeinerrennet forbeholdt menn, men det var ingen hindring for Tove. Da hun var 13 år gammel startet hun fra Rena sammen med far Iver og bror Pål, men ungjenta var lettere i steget enn faren og broren, og hun sprintet fra dem etter Skramstadsetra og hengte seg på en herreklasse i 50-60-årene over fjellet til Lillehammer.
1969
I 1969 var hun fortsatt bare 15 år gammel og for ung til å delta i junior-NM, men hun og flere andre jenter fikk dispensasjon til å delta utenfor konkurranse for å få muligheten til å kvalifisere seg til junior-EM. Og den muligheten tok hun godt vare på. Hun fikk bedre tid enn vinnerne i begge klassene (16 og 17 år) til tross for at hun startet som nummer 2 og måtte brøyte løype i snøværet store deler av løpet. Hun kvalifiserte seg for junior-EM, der det ble sølv i stafetten og bronse individuelt.
Det så lenge bra ut i det individuelle løpet. Tove Engebretsen lå 6 sekunder bak sovjetiske Olga Rokko og Hilkka Kuntola fra Finland ved den offisielle passeringstiden halvveis i løpet. 1 km fra mål ble det meldt at Tove hadde best passeringstid. Men Tove hadde trå ski i utforkjøringen og gikk i mål 15 sekunder bak Rokko og 12 sekunder bak Kuntola.
Tove Engebretsen gikk siste etappe på det norske jentelaget i stafetten og imponerte hele ski-Norge med måten hun avgjorde duellen med svenske Eva Olsson i kampen om sølvmedaljen. «Jeg hadde bestemt meg å slå Eva selv om jeg skulle stupe», uttalte Tove etter løpet. Toves temposkifte da hun avgjorde duellen minnet de tilstedeværende om det Berit Mørdre gjorde da hun avgjorde kampen om VM-sølvet med svenske Toini Gustafsson i Holmenkollen i 1966. «Jeg tenkte hele tiden på Berit Mørdre» fortalte Tove til VG etter løpet.
Norsk presse brukte store ord for å beskrive prestasjonene til det 16 år gamle talentet som hadde sikret stafettsølv for jentene. Her hadde vi en av de som skulle ta opp arven etter «jentutt’n». Og de andre på laget, trønderjentene Marit Myrmæl og Anne Kari Estenstad, var enda ett år yngre enn Tove Engebretsen. Dagbladet konkluderte med at «det er ingen fare med norsk damelangrenn når rekrutteringen er slik».
Tove gikk glipp av Hovedlandsrennet dette året. Det gikk nemlig samtidig med junior-EM. Det var heller ingen juniorklasse for jentene i Holmenkollen. Men Tove Engebretsen fikk anledning til å prøve seg i seniorklassen i Holmenkollen. I konkurranse med noen av verdens beste skiløpere gikk hun inn til en sterk 13. plass, til tross for at hun falt ganske stygt da hun tok igjen en annen løper i en bratt utforkjøring. I mål var hun bare drøye minuttet bak vinneren – finske Marjatta Kajosmaa.
Uten fallet mente avisa Dagningen at hun ville vært med i kampen om 7. plassen. Det var bare 15.2 sekunder fram til Aslaug Dahl på 7. plass, og bak henne var det ganske jevnt.
1970 – seier i Falun
Høsten og forvinteren 1969 mistet Tove Engebretsen to måneders trening pga skader. Først fikk hun beinhinnebetennelse i hælen og så fikk hun meniskproblemer i kneet. Senere innrømmet hun at hun hadde mest lyst til å legge skiene på hylla i denne perioden. Situasjonen ble ikke bedre av at tre ulike leger gav henne tre ulike råd knyttet til beinhinnebetennelsen: En lege mente hun måtte slutte å gå på ski, en annen mente hun måtte ta en midlertidig pause, mens en tredje mente hun kunne fortsette som før. (Dagbladet 9.2.1970)
Men til tross for en dårlig oppladning til sesongen, og til tross for at beinhinnebetennelsen plaget henne gjennom hele sesongen, skulle hun vise seg som vår beste junior denne sesongen også.
Allerede i slutten av januar var det klart for et nytt junior-EM, denne gang i Gosau am Dachstein i Østerrike – en drøy times kjøring sørøst for Salzburg.
Tove Engebretsen hadde imidlertid ikke sekundene på sin side i dette mesterskapet, og det ble fjerdeplass på jenta fra Søre Ål. Hun ble slått av finske Hilkka Kuntola og de sovjetiske jentene Ruth Rehemaa og Olga Kalinina. Tove var 7.4 sekunder fra medalje. Til tross for den litt sure fjerdeplassen kunne Dagbladet melde at Tove Engebretsen gråt av glede etter løpet.
«Denne fjerdeplassen var like kjærkommen for meg som hvilken som helst gullmedalje. For nå vet jeg at jeg er frisk, og det betyr alt» fortalte hun til Dagbladets utsendte medarbeider.
Det ble imidlertid en ny EM-medalje på stafetten. Tove gikk siste etappe og måtte tidlig innse at det var lite å gjøre med de finske jentene. Hun passerte svenske Eva Olsson og lå på sølvplass da hun ble passerte av sovjetiske Olga Rokko. Junior-europamesteren fra 1969 gikk et sterkt løp, og med stafettens beste etappetid gikk hun Sovjet inn til sølv, 18 sekunder foran Norge.
Dermed ble det stafettbronse til de norske jentene. Sammen med Tove gikk Marit Myrmæl og Grete Haugen – begge senere landslagsløpere og OL-deltakere for Norge.
Ett år etter at hun deltok i junior-EM for første gang var hun endelig gammel nok til å delta i junior-NM, og det endte med at hun tok et suverent gull i 16-årsklassen i junior-NM. I konkurranse med 45 jenter i sin egen klasse og 25 jenter i den eldste klassen, slo hun neste løper i klassen med 1 minutt og 18 sekunder, og hun gikk 52 sekunder raskere enn vinneren av 17-årsklassen – Grete Haugen (senere kjent som Grete Kummen, OL-deltaker i 1976). I tillegg til NM-gull vant hun dermed også Norges Skiforbunds pokal, som var satt opp til beste langrennsjente i de to klassene.
Tove hadde startnr 13 og passerte flere av dem som startet foran og kom derfor i mål som en av de aller første.
Det var en sliten, men lykkelig, Tove Engebretsen som snakket med avisa Gudbrandsdølens utsendte etter løpet. Hun hadde gått hardt ut og følte seg sliten allerede i den første kneika, men bet tennene sammen da hun tenkte at alle de andre måtte føle det på samme måte. Hun bekreftet ellers at hun hadde ypperlige ski, som var blitt smurt av trønderen Anders Lenes. Og hun likte den harde løypa – “Da får jeg brukt kreftene ordentlig”.
Det var strålende sol og kaldt under løpet, og Tove fortalte at hun fikk problemer med synet underveis, og nærmest ble snøblind. Hun torde nesten ikke blunke, av frykt for at hun ikke skulle få øynene opp igjen.
Tove håpet at hun skulle bli tatt ut til Falun etter den sterke innsatsen i junior-EM og junior-NM, selv om det ble mye fravørt fra skolen. Og det skulle bli Falun-tur for Tove.
I Falun tok Tove Engebretsen sin første internasjonale triumf. Hun vant juniorjentenes 5 km 9 sekunder foran amerikanske Barbara Britch, og ytterligere 13 og 16 sekunder foran tvillingene Sharon og Shirley Firth fra Canada. Dette var den første norske seier på 5 km junior i løpet av de 7 årene distansen hadde stått på programmet i Svenska Skidspelen.
Tove Engebretsen skulle også gått på det norske andrelaget i stafetten, men like før start fikk løperne beskjed fra arrangøren at hver nasjon bare fikk stille med ett lag.
Et par av våre beste juniorjenter fikk klarsignal til å delta i seniorenes 3 x 5 km stafett i Kollen. Tove Engebretsen gikk siste etappe for Område 6 – et distriktslag for Oppland og Hedmark. Sammen med Mali Kalbækken og Valborg Østberg gikk hun inn til sjetteplass og ble nest best av distriktslagene. Tove gikk en sterk etappe. Av 18 norske damer som gikk denne stafetten, var det bare 3 av våre landslagsløpere som gikk raskere enn henne.
To dager etter Kollen møttes de beste norske løperne i Maihaugrennet på Lillehammer. På hjemmebane ante publikum den store sensasjonen da Tove passerte to sekunder bak Katharina Mo Berge etter den første av to runder. Hun tapte imidlertid litt for mye i utforkjøringene på andrerunden og måtte ta til takke med 5. plass. De fire som slo henne var imidlertid de fire som hadde representert Norge i VM tidligere i sesongen, og Tove var bare noen små sekunder bak tredje- og fjerdeplassen.
Drømmetur til eskimoutpost i Canada
Tove var knapt fylt 17 år og hadde allerede vært to ganger i Sverige (Bollnäs og Falun) og én gang i Østerrike (Gosau), men den store drømmereisen fikk Tove påsken 1970 – til eskimoutposten Inuvik i Nord-Canada.
I forbindelse med Holmenkollen Skifestival ?? hadde hun fått forespørsel om å delta i Top of the World Ski Championships, men det var ikke før skjærtorsdag den endelige avgjørelsen ble tatt, og allerede langfredag satt Tove Engebretsen og Oddvar Brå på flyet over Atlanteren. Med på turen var også nybakt verdensmester på 15 km, Lars Göran Åslund fra Sverige, og fire sveitsiske landslagsløpere.
Flyturen gikk via København til Montreal, og deretter via Edmonton og White Horse til Inuvik. Inuvik var etablert drøyt ti år før denne turen, som et skolesenter for eskimoer og indianere i Nord-Canada. Byen ligger ved Mackenziebukten og hadde cirka 1000 innbyggere på denne tiden.
Det var uvante forhold som møtte de to unge norske langrennsløperne. Temperaturen var ned mot 40 minusgrader, og de fleste måtte gå til innkjøp av varmere klær. Husene var bygget på stolper, og alkoholproblemene i byen var store.
Skihistorie.no har ikke klart å oppdrive resultater fra alle renn i Inuvik, men i løpet av en drøy uke gikk de fem eller seks renn, derav to stafetter. Tove vant juniorklassen i alle de individuelle rennene. Hun hadde størst konkurranse fra canadiske Sharon Firth, som imidlertid ikke var nærmere enn 21 sekunder i noen av løpene.
Etter hjemkomsten trykket avisa Gudbrandsdølen et reisebrev fra Tove Engebretsen, der hun bl.a. fortalte om møtet med eskimokulturen, om jentene hun delte rom med på internatskolen der de var innkvartert, og om en jakttur med bil i Inuvik, der Tove kjørte internatets Valiant, mens Oddvar Brå og Lars Göran Åslund skjøt korper (ravn) så fjøra føyk. Åslund hadde vunnet det ene geværet i et av løpene, og i tillegg gått til innkjøp av ett ekstra gevær.
Hjemturen tok fire døgn, og gikk via Edmonton, Montreal og London, der de også fikk sett seg omkring. Alle som spurte Tove hvordan hun hadde hatt det på turen fikk samme svar: «Aldri i mitt liv vil jeg glemme ett sekund av oppholdet der borte i isen!»
På tampen av året kåret avisen Dagningens lesere Tove Engebretsen til Gudbrandsdalens beste idrettsutøver i 1970.
1971 – seier i Lahti
Tove Engebretsen startet sesongen svært godt. I møte med våre aller beste langrennsdamer ble det 5. plass i BUL-sprinten i desember. Hun var halvminuttet bak vinneren, Inger Aufles, men bare 4 sekunder bak Berit Mørdre Lammedal og Aslaug Dahl, som delte 3. plassen.
Tidlig på nyåret gikk Tove helt til topps i Monolittrennet, foran Grete Haugen og Grete Syversen, riktignok uten at våre aller beste damer var med (de var opptatt med det internasjonale kvinnelangrennet i Klingenthal denne helgen).
I begynnelsen av februar stilte Tove til start i sitt tredje junior-EM. Hun åpnet litt for svakt og lå 16 sekunder bak finske Hilkka Kuntola ved halvgått løp. Hun gikk imidlertid raskere enn Kuntola på slutten og gikk i mål 13.3 sekunder bak den finske jenta, til det alle trodde var en sølvmedalje. Men på et sent startnummer gikk den 15 år gamle Marita Dotterweich fra Øst-Tyskland inn til en tid som var 4.2 sekunder bedre enn Tove, og dermed ble det en ny bronsemedalje til Lillehammerjenta.
Norge var regnet blant medaljekandidatene foran stafetten, men endte på en litt skuffende 4. plass. Til tross for at Tove Engebretsen hadde bedre etappetid enn både Hilkka Kuntola og Marita Dotterweich på siste etappe, kom hun i mål 12 sekunder for sent til å ta bronsemedaljen fra Sovjet. Det var heller ikke mer enn 34 sekunder opp til Finland, som tok et nytt stafettgull.
I februar fikk en håndfull junior-jenter for første gang dispensasjon til å delta på 5 km i seniorenes NM. I tillegg til Tove deltok bl.a. også Marit Myrmæl og Anne Kari Estenstad. For Tove endte NM-debuten med 7. plass i A-klassen. I tillegg ble hun slått av Grete Haugen, som vant B-klassen. Tove var 1:25 bak norgesmesteren, Berit Mørdre Lammedal, og 57 sekunder bak Mali Kalbækken, som tok en svært gledelig bronsemedalje.
I slutten av februar vant Tove Engebretsen sitt andre juniormesterskap. Hun var mer enn ett minutt foran Berit Hansen, som ble nr 2 i 17-årsklassen, mens hun var 37 sekunder foran vinneren av 16-årsklassen, Anne Cathrine Lystad.
En uke senere gikk Tove Engebretsen til topps i juniorklassen i Lahti. Hun ble dermed første norske jente til å vinne juniorklassen både i Falun og Lahti. Hun fikk ikke konkurranse fra sin argeste konkurrent i junior-EM, Hilkka Kuntola, som i stedet gikk siste etappe for det finske andrelaget i stafetten. I Kuntolas fravær var det de finske tvillingene Shirley og Sharon Firth som kom nærmest, hhv 19 og 31 sekunder bak Tove. Guttenes juniorklasse ble for øvrig vunnet av Ivar Formo foran Einar Sagstuen.
I en notis i avisa Gudbrandsdølen etter at hun var kommet hjem fra Finland får vi vite at premien for seieren i Lahti bestod av et gullur, en sølv kaffekanne med fløtesett, frokostservice og et vevd finsk teppe, i tillegg til en gratis båtreise, blomster, konfekt og en sølvpokal!
I Holmenkollen var det fortsatt ikke juniorklasse for jentene, men Tove gikk på nytt stafetten for sitt områdelag. Blant distriktsløperne hadde hun beste etappetid, og sammen med Grethe Syvertsen og Solfrid Østberg sørget hun for at Distrikt II (Oppland/Hedmark?) ble nr 2 av distriktslagene, bak Distrikt VI (Trøndelag).
Et par dager etter Kollen-helgen skulle Tove deltatt i de tradisjonsrike Maihaugrennet på hjemmebane i Lillehammer, men etter en lang og travel sesong hadde hun verken overskudd eller lyst til å gå, og trakk seg derfor fra dette rennet.
1972 – ingen OL-tur
I 1972 holdt hun fremdeles den internasjonale junioralderen og tok sin tredje stafettmedalje i junior-EM, men her hjemme måtte hun nå konkurrere med seniorene. Det ble 6. plass på 5 km og 10. plass på 10 km i NM, samt 8. og 9. plass på 5 og 10 km i Holmenkollen.
Hun hadde trent ekstra hardt foran OL-sesongen 1972. Hun gjorde det bra og fikk først beskjed om å ta ut OL-antrekk. Men like før OL fikk Tove Engebretsen og Grete Syversen beskjed om at de likevel ikke fikk være med til Sapporo. Fire damer var selvskrevne for OL-troppen, og i realiteten stod nok kampen om en mulig femte plass i troppen mellom de to ungjentene Tove Engebretsen og Grethe Syversen. Til slutt viste det seg vanskelig å prioritere den ene foran den andre, og Olympiakomitéen prioriterte heller å ta ut to ekstra menn.
Skuffelsen over at hun ikke fikk være med til OL, til tross for all treningen og de gode resultatene, gjorde at hun måtte revurdere satsingen sin.
Det at man heller satset på guttene og de «gamle» jentene gjorde at jeg måtte tenke meg nøye om. Var all treningen verd å drive med når man ikke fikk noe igjen for det. Skuffelsen var nok hovedgrunnen til at jeg valgte å legge opp. Nå ville jeg prioritere andre ting.
Tove Engebretsen, Søre Åls jubileumsbok, 1994
Junior-EM ble arrangert i italienske Tarvisio like etter at OL i Sapporo var avsluttet. Tove Engebretsen var nå kvitt flere av sine konkurrenter fra tidligere år, som nå var blitt seniorer, og hun var regnet som en av de største favorittene til å vinne junior-EM. Men løperne ble møtt av mildvær, og de to største norske favorittene – Tove Engebretsen og Marit Myrmæl, var blant dem som slet med dårlige ski i det individuelle løpet, og det endte med en skuffende 9. plass i hennes siste junior-EM.
Heldigvis klarte de norske jentene å reise kjerringa på stafetten. Sammen med Bjørg Lund og Anne Berit Gjermundshaug gikk hun inn til bronse, bak Sovjet og Øst-Tyskland. I løpet av fire mesterskap ble det dermed ett sølv, fire bronse og to fjerdeplasser til Tove.
I Holmenkollen ble det 8. plass på 5 km, bare slått av tre finske damer og de fire norske OL-deltakerne. På 10 km ble det 9. plass, slått av de samme syv løperne, i tillegg til svenske Barbro Tano.
Helt på tampen av sesongen ble NM arrangert i Tydal. Her ble det 6. plass på 5 km og 9. plass på 10 km (i tillegg ble hun slått av Bjørg Moen som vant B-klassen).
1973 – Skiinstruktør i USA
Foran 1973-sesongen var både Tove Engebretsen og Grethe Syvertsen tatt opp på A-landslaget for kvinner. Høsten 1972 tok hun imidlertid forberedende ved Universitetet i Oslo, og hadde i tillegg både butikk- og lærerjobb, og hun meldte derfor avbud til landslagets samlinger både på Narbuvollen og Dombåstun denne høsten.
Hun fikk tilbud om en jobb som langrenns- og alpintrener ved Serendipity Ski Touring Center i Manchester, Vermont, USA, vinteren 1972/73, og valgte å takke ja til dette.
Sammen med Torill Follestad fra Njård og Elisabeth Lange fra Ready dro Tove til USA i månedsskiftet november/desember 1972. Follestad og Lange var blant konkurrentene på samme årskull som Tove. I 1970 tok Follestad sølv bak Tove i junior-NM, mens Lange ble nr 4, tre sekunder bak bronsemedaljen. I 1971 ble det bronse til Follestad og 5. plass til Lange i deres siste år som junior.
De tre jentene jobbet som instruktører ved ulike skiskoler i Vermont fram til midten av mars. Her hadde de bl.a. ansvar for å skiopplæring for amerikansk ungdom. Etter hjemkomst fortalte hun til Nationen at det hadde blitt «mest turistløping for mitt vedkommende». I tillegg hadde hun kjørt en del alpint og gått et par turrenn.
Muligheten til å lære bedre engelsk var en av de store fordelene hun så da hun fikk mulighet for dette oppholdet i USA. Språk var hennes store lidenskap, og hun startet på engelsk grunnfag høsten 1973, etter at hun var kommet hjem fra USA. Hun håpet å kunne utdanne seg til lektor med språk som spesialitet. (Lillehammer Tilskuer 15.12.1972)
Hun hadde mulighet for å forlenge oppholdet med 4 måneders språkstudier ved et universitet, og hadde i tillegg tilbud om å jobbe ved en sommerskiskole i Montana, men valgte å dra hjem til Norge etter at jobben som skiinstruktør var ferdig.
Hun kom hjem til Norge akkurat tidsnok til å være tilskuer på femmila i Holmenkollen. Her ble hun observert og intervjuet av flere aviser. Hun var innstilt på å konkurrere om en plass på VM-laget til VM i Falun vinteren etter, men var usikker på formen. Hun hadde deltatt i et par turrenn, men ellers var det blitt mest «turistløping» mens hun var i USA. Hun var ønsket på startstreken på Maihaugrennet i Lillehammer noen dager etter hjemkomst, men hun valgte å takke nei til dette.
Den umiddelbare responsen etter hjemkomst var «Aldri mer USA» og – litt mer nyansert – «et så langt opphold utenlands frister ikke en gang til». Noen år senere fortalte hun til Lillehammer-avisa Dagningen at oppholdet i USA hadde vært «en vidunderlig tid med masse hyggelige mennesker».
Legger skiene på hylla
Høsten 1973 studerte hun på Blindern, meldte seg inn i BUL og ble tatt ut på laget «Morgendagens kvinner» – datidens rekrutteringslandslag, og hadde store planer om å satse på langrennskarrieren igjen. Kombinasjonen trening, studier og arbeid i forlovedens forretning ble imidlertid for mye, og til tross for at hun bl.a. var påmeldt til NM, ble det ingen konkurranser på Tove denne vinteren. Hun prioriterte studiene foran trening, og ville ikke stille opp i konkurranser når hun ikke følte seg i form. Dermed var langrennskarrieren over for Tove Engebretsen.
Hun sluttet imidlertid ikke hverken med å trene eller å gå på ski. Hun tok sølv i det norske studentmesterskapet i 1975, bare slått av Marit Myrmæl med ca ett minutt på 5 km. «Det er jo ikke avskrekkende når vi tenker på hvor lite jeg har gått på ski i forhold til dem som trener», uttalte hun senere til Lillehammer Tilskuer.
Samme år løp hun på BUL sitt lag som ble nr 2 da det for første gang var kvinneklasse i Holmenkollstafetten. Her løp hun bl.a. sammen med langrennsløperen Grete Kummen og o-løperen Ingrid Hadler (som også hadde vært juniormester i langrenn). Hennes to venninner fra USA-oppholder, Torill Follestad og Elisabeth Lange, var også medlemmer av BUL på denne tiden, og løp på BULs andrelag.
Under OL i Innsbruck i 1976 snakket avisa Lillehammer Tilskuer med Tove, som da var nygift med Per Tøien. De hadde møtt hverandre i forbindelse med studiene på Universitetet i Oslo. Per Tøien var også aktiv idrettsutøver, som hadde drevet med turn og nå spilte basketball for Teisen. Hans tante var imidlertid bedre kjent for det norske idrettspublikum – Berit Tøien Berthelsen, som holdt den norske rekorden i lengde i over 40 år (1968-2009) og som ellers har en lang merittliste, med bl.a. 35 individuelle norgesmesterskap fordelt på 7 forskjellige øvelser, og 2 ganger innendørs europamester (1967 og 1968).
Tove Tøien måtte «innrømme at det kriblet i beina når jeg så på damelangrenn under OL.» Hun kjente jo godt og hadde hatt mange tøffe konkurranser med flere av deltakerne, bl.a. Grete Kummen, Marit Myrmæl, Hilkka Kuntola og Eva Olsson.
I det samme intervjuet poengterte journalisten at Tove Engebretsen hadde utstrålt idrettsglede når hun gikk skirenn. «Vi ble virkelig i godt humør når vi så henne danse gjennom løypa». Tove understreket også at hun aldri hadde følt konkurranser og trening som et press. «Jeg gikk på ski hver eneste dag fordi jeg virkelig satte pris på det. Derfor har jeg heller aldri følt noe press at jeg måtte gjøre det så bra». Men hun regnet seg ferdig med langrenn på topplan.
Senere var hun en ivrig mosjonist og deltok i Birkebeineren en rekke ganger, med flere topp-5-plasseringer i sin aldersklasse, senest i 2009 da hun ble nr 4 i klasse 55-59. Foran henne på resultatlista var bl.a. to av dem hun konkurrerte mot i sin aktive karriere – Berit Johannessen og Birgit Øverby Tennøe. Hennes beste plasseringer er 3. plass i K30 i 1987, 3. plass i K50 i 2006 og 3. plass i K55 i 2008.
Aftenposten snakket med Tove Tøien i februar 1986, i forkant av junior-VM, og Tøien angret ikke på valget hun hadde tatt. Hun hadde fortsatt kontakt med flere av jentene som hun hadde konkurrert mot, og gikk enkelte turrenn, men hun hadde ingen planer om å gjøre comeback.
Jeg måtte gjøre et valg. Den gang fikk ikke skiløperne slik «oppbacking» som dagens løpere får. Jeg måtte enten satse på skikarriere eller utdannelse, og valgte det siste. Det har jeg aldri angret på siden.
Tove Tøien til Aftenposten, februar 1986
Tove Engebretsen var fra Lillehammer og representerte Søre Ål IL i sin aktive karriere. Etter studiene i Oslo bodde hun mange år i Asker og representerte Asker Skiklubb. I 1996 flyttet hun og familien tilbake til Lillehammer, der hun i mange år underviste ved Smestad ungdomsskole. Hun representerer da Lillehammer Skiklub.
Hennes sønn, Pål Tøien, har oppnådd langt større berømmelse enn sin mor. Som rapperen med artistnavnet OnklP har han både gledet og forarget. De «godt voksne» leserne av skihistorie.no kjenner ham kanskje best fra TV2-serien «Hver gang vi møtes», der han deltok i 2015, eller fra «71° nord – Norges tøffeste kjendis», der han deltok i 2020.
OnklP har gitt ut rekke album, de fleste sammen med Johnny Engdal Silseth alias Jaa9, men også alene og sammen med rockebandet De Fjerne Slektningene. OnklP og Jaa9 vant Alarmprisen 2005 i klassen hip hop for albumet Sjåre Brymæ.
Tove Tøien døde av kreft 29. mars 2019, bare 66 år gammel.
Kilder:
– Diverse norske aviser, fra Nasjonalbibliotekets online bibliotek
– Aktuell (illustrert ukerevy) nr 9/1969: “Ungt håp i EM”
– Søre Åls jubileumsbok
– Bennington Banner 20.2.1973