Alf Storelvmo

Av Bjarte Hetland

Alf Storelvmo var en av våre aller beste sprintere (og nå snakker vi om den gamle sprintdistansen, 15 km, ikke den moderne sprinten) i perioden 1962-1964, med ett NM-gull og flere sterke plasseringer i denne perioden. Han har imidlertid ikke samme status som mange andre store navn fra samme periode. Det har nok sammenheng meg at han aldri fikk noen mesterskapsplasseringer av betydning.

Til tross for at navnet mange steder er skrevet Alv i resultatlister og avisartikler kan vi slå fast at navnet hans er Alf Ole Storelvmo. Han var født i Sørreisa i Troms 7. februar 1938, og var kombinertløper før han satset 100 % på langrenn.

Ja, aller først var han egentlig skihopper. I 1954 var han tatt ut som hopper til ungdomslandskampen mellom Nord-Norge, Nord-Finland og Norrbotten i Kiruna i april. Her ble han nr 6 i den yngste juniorklassen. Men en av langrennsløperne var blitt syk, og med utstyr lånt av Per Olsen og Sverre Stenersen ble Storelvmo satt inn som reserve. Det gikk såpass bra at fra sesongen 1954/55 drev han både med langrenn, kombinert og hopp. I 1955 ble han nr 3 i juniorklassen i kombinert i hovedrennet for Nord-Norge, men fremdeles var han en bedre skihopper enn langrennsløper.

Under junior-NM i 1957 tok Storelvmo 5. plass i kombinert og 6. plass i langrenn. Under junior-NM i 1958 delte Alf Storelvmo gullet på 10 km med Ole Ellefsæter, mens han tok sølv i kombinert, bak Ole Henrik Fagerås (med Ellefsæter på bronseplass). Samme år vant han juniorklassen i både langrenn og kombinert både i hovedlandsrennet for Nord-Norge og i Kirunaspelen.

Allerede i sitt siste juniorår bodde og trente Storelvmo en lengre periode i Oslo, der han drev med tømmerhogst og trente sammen med Ingemund Holtås og Sverre Stenersen. Dette skulle bli resepten for Storelvmo i store deler av hans aktive karriere.

Nord-norske aviser utpekte ham allerede til landsdelens kommende skikonge, og arvtaker etter Sverre Stenersen. Det var kanskje ikke helt tilfeldig at Storelvmo på denne tiden jobbet som ekspeditør i Stenersen butikk på Andselv når han var på hjemlige trakter. Her fikk han gode tips til å ta med seg både i langrennsløypa og hoppbakken.

I 1959 ble han nr 14 i NM kombinert, etter å ha blitt nr 2 i langrennsdelen. Han ble nr 29 i Holmenkollen samme år, etter 11. plass i langrennet. I 1960 vant han det kombinerte langrennet i Holmenkollen med klar margin, på en tid som holdt til 27. plass i konkurranse med langrennsspesialistene, men valgte likevel å stå over hopprennet.

Storelvmo gikk på det norske laget som tok VM-gull i militært patruljeløp i 1960, under ledelse av Martin Stokken, som også var Storelvmos skiinstruktør i Garden. Etter avtjent verneplikt i Garden, ble han selv engasjert som instruktør ved skiløperkompaniet i Garden.

Mens han var i Garden satset han utelukkende på langrenn. Høsten 1960 ble det sagt at han hadde planer om å begynne med kombinert igjen, men det er ingenting i resultatlistene som tyder på at det ble noe av denne satsingen. I 1961 representerte Storelvmo og Ellefsæter Norge under prøve-VM i Zakopane, samtidig som NM pågikk hjemme. Storelvmo ble nr 2 på 30 km, i kamp med bl.a. de beste sovjetrusserne og italienerne. På 15 km ble han nr 6 og beste ikke-sovjetiske løper.

Storelvmo hadde sin store sesong i 1962 da han overraskende tok NM-gull på 15 km og kvalifiserte seg for det norske VM-laget. Han fikk gå 15 km, men ble bare nr 25. Det var vanskelig føre, og Storelvmo, som startet tidlig (startnr 5), hadde for dårlig feste til å hevde seg i toppen. Han bidro likevel til norsk suksess på distansen. Meldingene om Storelvmos dårlige feste gjorde at de andre norske løperne fikk lagt på litt mer, og med skikkelig feste gikk de øvrige norske inn til sølv, bronse og 4. plass, bare slått av svenske Assar Rönnlund.

Da Storelvmo vant sitt NM-gull i 1962 var det fortsatt parstart i NM, og Storelvmo gikk i par med sin argeste konkurrent – Magnar Lundemo – som han slo på målstreken. Det hører med til historien at NRKs reporter, ikke helt ukjente Bjørge Lillelien, snøt radiolytterne for den spennende duellen mellom Storelvmo og Lundemo. Lundemo hadde startnr 118, mens Storelvmo hadde startnr 117. Da de kom samlet inn mot mål må Lillelien ha trodd at Lundemo hadde tatt igjen Storelvmo med et halvt minutt. Han skildret ihvertfall bare Lundemos innspurt og utropte ham til norgesmester! Radiolytterne lurte forundret på hvor det var blitt av Storelvmo, som hadde ligget likt med Lundemo tidligere i løpet.

15 km i Zakopane ble den eneste mesterskapsdistansen han fikk gå. Det var hard kamp om plassene på det norske stafettlaget i Zakopane, og veteranen Hallgeir Brenden ble til slutt foretrukket framfor Storelvmo, til tross for usikker form. Brenden gikk en grei etappe, men klarte ikke å hente inn det Lundemo hadde tapt på første etappe. Kanskje kunne Norge kjempet om medalje med stafettspesialisten Storelvmo på laget?

I 1963 vant han Monolittrennet og ble nr 2 på 15 km i Holmenkollen, 5.3 sekunder bak Hallgeir Brenden. I 1964 kvalifiserte han seg for OL-laget i siste liten. Etter et par sterke løp helt på tampen erstattet han Oddmund Jensen i OL-troppen. Han ble nr 3 i et testløp for tremila og ville gjerne gå denne distansen, men ledelsen ville spare ham til 15 km. Så ble han syk og måtte se resten av OL fra sykesenga.

I 1965 var han på det norske laget i Svenska skidspelen. På tremila måtte han bryte etter å ha kjempet i teten ved 10 km. Han ble satt opp på første etappe på det norske andrelaget på stafetten. Han vekslet foran Magnar Lundemo, som gikk for førstelaget, og bidro til at det norske andrelaget til slutt ble nr 2 på stafetten, bare slått av Finland.

I 1966 ble han nr 10 på 15 km i NM, men var vel aldri med i kampen om en plass i troppen til VM i Oslo. Etter dette trappet han ned noen år, der han prioriterte jobb og familieliv. Storelvmo var skitrener i Garden i flere perioder, og i 1968 ble han fast ansatt som skitrener ett år. Som skitrener hadde en krevende jobb med daglig trening av to skitropper, i tillegg til at han trente skigruppene i Fossum og BUL på kveldstid. Samtidig gjorde han comeback som langrennsløper, med mål om å gå seg inn i norgestoppen igjen.

Og det klarte han. Under NM i 1969 vant han A-klassen på 15 km, på en tid som ville gitt ham 6. plass i eliteklassen (en litt underlig klasseinndeling som de drev med noen år). Han gikk også siste etappe for Gardens stafettlag, som ble nr 7 på NM-stafetten. Her gikk han bl.a. sammen med senere landslagstrener Inge Bråten. Samme år ble han nr 9 på 15 km i Holmenkollen. I 1970 ble han nr 11 på femmila i NM.

I 1972 var han bedre enn på mange år. Han gikk godt i flere uttaksrenn foran OL i Sapporo og var med i kampen om en OL-billett helt til siste slutt. Både han selv og mange andre mente at han ble forbigått da OL-laget ble tatt ut og at enkelte ble tatt ut på gamle meritter. Storelvmos problem var at han primært var en kandidat til laget på 15 km, mens det norske laget manglet femmilsløpere.

Som en slags oppreisning fikk han senere på sesongen delta i Svenska Skidspelen. Her ble han nr 33 på tremila og gikk første etappe på det norske laget som ble nr 3 i stafetten.

Som klubbløper levde Storelvmo en litt omflakkende tilværelse, og han har faktisk tatt medalje i NM-stafett for tre forskjellige klubber! Han tok sølv med Garden i 1960, og han gikk på BULs vinnerlag i NM-stafetten både i 1961 og 1962. I flere år på midten av 60-tallet representerte han Mo Skilag og var med å ta sølv på NM-stafetten med Mo i 1965. Senere var han tilbake i BUL, og var med på BULs vinnerlag i NM-stafetten igjen i 1970 og laget som tok sølv i 1971.

Storelvmo bodde mange år i Oslo-området mens han satset som skiløper. Den siste tiden var han ansatt som bestyrer av Skistua ved Frognerseteren. Her trente han bl.a. sammen med andre nordlendinger, og rekrutterte flere av dem til Sørreisa Skilag, for å kunne danne et slagkraftig stafettlag. I 1972 stilte Sørreisa til start på NM-stafetten med et nykomponert lag som gikk inn til en sterk 9. plass. Med stadig nye lagkamerater ble det 15. plass i 1973 og 16. plass i 1974. Da hadde Storelvmo flyttet hjem til Sørreisa og NM-stafetten gikk i hjembygda i 1974.

I hjembygda var han aktiv i skilaget, og mottok kommunens kulturpris i 1993 for sitt arbeid for skisporten gjennom mange år. Da Fakkelstafetten foran OL på Lillehammer passerte Sørreisa i november 1993, fikk Storelvmo æren av å løpe siste etappe inn til hjembygda.

Storelvmo tilhørte den generasjonen skiløpere som jobbet i skogen som en del av oppkjøringen til sesongen, og han fortsatte med skogsarbeid resten av livet. Han holdt seg også i god form, med en rekke gode plasseringer i sin årsklasse i lokale turrenn. I 1991 tok han sølv i klasse 50-60 år under EM i skiskyting for skogsfolk, bare slått av den tidligere kombinertløperen Herulf Berntsen. I 1994 tok han bronse i sin klasse.

Alf Storelvmo døde 15. mai 2014, etter kort tids kreftsykdom.