Først ute i vår nye serie om lovende juniorer som forsvant er en langrennsløper som valgte å legge skisporten på hylla da han fikk diagnosen diabetes for nokså nøyaktig 40 år siden.
Iver Jønland ble født i 1950 og vokste opp i Hølonda i Sør-Trøndelag. Han var således sambygding med Oddvar Brå, som var ett år yngre enn Jønland. Brå og Jønland var treningskamerater og medlemmer av Idrettslaget Leik, den tradisjonsrike klubben som hadde fostret Magnar Estenstad og Toralf Engan, og som vant den første NM-stafetten for klubblag i 1954. Jønland var ett av våre største langrennstalent på slutten av 1960-tallet, og ble nevnt i samme åndedrag som Oddvar Brå og Ivar Formo når det gjaldt framtiden for norsk langrenn.
Jønland begynte med langrenn i 13-årsalderen, etter å ha gjort det bedre enn ventet i et skolelangrenn. Som 15-åring vant han nesten alle renn i sin klasse i Sør-Trøndelag, og i 1967 tok han sølv i junior-NM, klasse yngre junior (16-17 år), bare slått av den ett år eldre hedmarkingen Erik Røsbak.
I 1968 var yngre junior for første gang delt i en 16-årsklasse og en 17-årsklasse. Jønland vant 17-årsklassen og hans ett år yngre klubbkamerat sørget for at det ble gull til Idrettslaget Leik i begge de yngste juniorklassene.
I 1969 hadde han rykket opp i klasse eldre junior, og nok en gang måtte han se seg slått av Erik Røsbak i junior-NM. Dette året ble han tatt ut til junior-EM, der han tok 4. plass på 10 km, et drøyt halvminutt bak bronsevinneren Christer Davidsson fra Sverige, og sølv på stafetten sammen med Anders Lenes og Oddvar Brå. I Holmenkollen ble han beste nordmann i juniorklassen, bare slått av overraskelsesmannen Roberto Primus fra Italia.
I 1970 ble det en ny fjerdeplass individuelt i junior-EM, denne gang 20 sekunder bak lagkameraten Ivar Formo, som tok bronse. Gullet gikk til Oddvar Brå. Sammen gikk de tre inn til gull på stafetten.
Det var for øvrig en dramatisk opptakt til denne gullmedaljen. Like før start på stafetten var nemlig Ivar Formos ski forsvunnet, sannsynligvis stjålet, og flere skipar var blitt ødelagt på flyturen nedover. De tre norske løperne hadde derfor plutselig bare to par ski på deling til stafettten. Heldigvis viste det seg at Jønland og Brå kunne gå på samme ski, og dermed ble løsningen at Jønland gikk første etappe, deretter gikk Formo andre etappe, mens Jønland og Brå byttet ski, og så avsluttet Brå stafetten. Det norske laget gikk i mål til en suveren seier – nesten to minutter foran Finland på sølvplass.
I sitt siste junior-NM måtte han se seg slått av både Oddvar Brå og Ivar Formo, men hadde nå hentet med seg medalje fra alle de fire junior-NM han hadde deltatt i. For øvrig ble det denne sesongen 4.plass i juniorklassen i Monolitten (her ble han også slått av Einar Sagstuen), 4. i plass juniorklassen i Svenska Skidspelen (slått av Brå, Formo og Thomas Magnuson) og 4. plass juniorklassen i Holmenkollen (slått av Formo, finske Eljas Nygård og Brå, men nå holdt han Sagstuen og Magnuson bak seg).
Våre beste juniorer fikk også forsøke seg i seniorenes NM, og det ble 12. plass på 15 km i Jønlands første møte med de aller beste, snaut to minutter bak vinneren – Odd Martinsen. Den store sensasjonen var imidlertid hans to yngre juniorkollegaer, Brå og Formo, som gikk inn til 5. og 7. plass.
I sin første seniorsesong fikk han delta på samlingene med elitelandslaget foran sesongen. Det var 13-14 deltakere på disse samlingene, hvorav halvparten hadde status som OL-kandidater foran OL i Sapporo året etter.
I sesongåpningen ble det 15. plass i BUL-sprinten, og senere ble han nr 9 i Monolittrennet. Han vant det tradisjonsrike Uglarennet i Trondheim, 16 sekunder foran veteranen Harald Grønningen. I NM ble det 16. plass på 15 km, 18. plass på 30 km og 11. plass på stafetten, der han gikk sammen med Erik Jønland (visstnok ikke i slekt med Iver) og Oddvar Brå.
Han fikk imidlertid betennelse i leggen og måtte opereres. På grunn av dette måtte han ta det med ro et par sesonger. I denne perioden stiftet han familie og var egentlig innstilt på å slutte med skiløping. Han gikk sammen med Kåre Åmodt og Oddvar Brå Leiks lag som ble nr 11 i NM-stafetten i 1972. Jønland var det svakeste leddet for Leik i denne stafetten. Med Jønland tilbake i form kunne Leik fort ha vært med i medaljekampen.
I 1973 gikk han også sammen med Åmodt og Brå på Leiks lag som vant Strindheimstafetten i januar, men ellers gikk han bare turrenn denne sesongen. Han vant imidlertid alle turrennene han deltok i i Trøndelag, og på ett av disse rennene møtte han Herbert Helgesen, formann i langrennskomitéen i Skiforbundet. Helgesen fikk overtalt Jønland til å satse på topp-plan igjen, og fikk ham inn på forbundets rekrutteringslandslag.
1974 skulle bli det store gjennombruddsåret for Jønland. Han ble tatt ut til å representere Norge under de internasjonale løpene i Le Brassus. Her gikk han inn til 12. plass på 15 km og seier i stafetten, sammen med Erik Røsbak og Bjørn Arvnes. Jønland gikk ankeretappen og sikret seieren etter å ha passert fire lag og slått Sveits og Sverige i innspurten.
Resultater fra 3 x 10 km stafett i Le Brassus 1974 1. Norge 1.34.44.9 Erik Røsbak 31.03.4 Bjørn Arvnes 31.35.4 Iver Jønland 32.06.1 2. Sveits I 1.34.47.0 Alfred Kaelin 30.29.4 Werner Geeser 31.50.6 Edi Hauser 32.37.0 3. Sverige 1.34.49.7 Lars-Göran Åslund 30.38.4 Jarl Svensson 31.32.9 Esbjörn Ulvenvall 32.38.4 4. Sveits II 1.35.24.1 Hansueli Kreuzer 30.39.3 Albert Giger 31.44.3 Heinz Gaehler 33.00.5 5. Vest Tyskland 1.35.33.8 Hans Speicher 31.07.1 Georg Zipfel 31.32.9 Walter Demel 32.53.8 6. Italia I 1.36.09.4 Renzo Chiocchetti Tonino Biondini Carlo Favre 7. Frankrike I 1.36.32.1 Jean Paul Pierrat Daniel Drezet Roland Jeannerod 8. Finland I 1.37.35 Esko Lähtevanoja Aimo Isometsä Osmo Karjalainen 9. Polen 1.37.41.1 Wawrzyniec Gasienica P. Latawiec Jan Staszel 10. Frankrike 2 1.37.50 32 lag deltok i stafetten.
Jønland gikk seg definitivt inn i VM-diskusjonen ved å vinne et uttaksrenn i Trondheim foran flere av de etablerte landslagsløperne.
Under første del av NM ble det en sterk 4. plass på 30 km. Han pådro seg imidlertid bronkitt under tremila, og måtte stå over 15 km.
Etter den sterke forsesongen ble han tatt ut i den norske VM-troppen til VM i Falun 1974, men han var fortsatt ikke helt frisk etter sykdommen han pådro seg under NM og fikk ikke gå noen distanser
Han avsluttet sesongen bra, med 6. plass på 15 km i Kollen. Han lå an til å gjøre det enda bedre på femmila, der han lå like bak lederen, klubbkameraten Oddvar Brå, etter tre mil. Men etter hvert fikk han store problemer med skiene og smurningen og måtte bryte etter fire mil. Brå fikk det også tungt på slutten, men karret seg i mål til femteplass. De gikk begge på glassfiberski, som de hadde lite erfaring med å smøre. Vinner av femmila ble Magne Myrmo, som nok en gang hadde valgt de gode gamle treskiene.
Under andre del av NM, i Sørreisa i slutten av mars, tok han 4. plass på 50 km og NM-sølv på stafetten, sammen med Kåre Åmodt og Oddvar Brå. På stafetten gikk Jønland åpningsetappen, og han la et godt grunnlag for sine lagkamerater da han fulgte Lyns Ivar Formo nesten helt til veksling, og vekslet som nr 2. Som ventet ble imidlertid BUL for sterke, og de vant sin tredje strake NM-tittel, nesten minuttet foran Leik.
På NM-femmila, der Jønland ble nr 4, hadde han tre tidligere og framtidige OL-mesteren på distansen bak seg på lista – Ivar Formo (nr 5), Pål Tyldum (7) og Ole Ellefsæter (8). Han var imidlertid langt unna bronsemedaljen. Det var mer enn tre minutter opp til Magne Myrmo på tredjeplass.
Han avsluttet sesongen med 3. plass i det 39 km lange Flyktningerennet fra Norge til Sverige.
På bakgrunn av resultatene i 1974 ble Jønland tatt inn på elitelaget foran sesongen 1975. I 1975 fikk han prøve seg internasjonalt ved flere anledninger. Det ble 11. plass på 15 km i Kavgolovo, 17. plass på 30 km Ramsau, 38. plass på 15 km og 30. plass på 50 km Lahti. Under prøve-OL i Seefeld gikk Jønland på det norske andrelaget, som ble nr 3 i stafetten, mens han bare ble nr 37 på 15 km.
I mellomtiden hadde han også vunnet NM-bronse på 50 km, et nytt NM-sølv i stafett og en ny 4. plass på 30 km i NM. Han vant det tradisjonsrike Uglarennet for tredje gang, og fikk dermed Uglapokalen til odel og eie. Sammen med de to lagkameratene på Leiks stafettlag hadde han også vunnet den tradisjonsrike Østbystafetten i romjula.
I Holmenkollen ble det 13. plass på femmila. I det som skulle bli hans siste 15 km i Holmenkollen ble han nr 33. 2 sekunder raskere enn Jønland gikk sovjetiske Nikolaj Basjukov, som plasserte seg på en beskjeden 32. plass i sitt første norgesbesøk. Ett år senere ble Basjukov olympisk mester på distansen i Seefeld, mens Jønland hadde lagt skiene på hylla.
Til tross for brukbare resultater følte nemlig Jønland hele sesongen at noe var galt. Den ene dagen kunne han gå jevnt med de beste, mens han kunne føle seg helt tom neste dag. Resultatene svingte i takt med dette. På tampen av sesongen var Jønland én av fire nordmenn som reiste til Canada for å delta i det åpne nord-amerikanske mesterskapet. Her gikk det tungt, og han brøt alle de individuelle løpene. Bare stafetten greide han å fullføre – for at han ikke skulle skuffe de andre på laget.
På vei hjem fra Canada fikk han sitt første skremmende møte med sykdommen, og han ble lagt inn på Regionsykehuset i Trondheim dagen etter hjemkomsten. Han hadde svært høye blodsukkerverdier og fikk konstatert diabetes. I motsetning til de mange som får diabetes i voksen alder pga kosthold og livsstil, fikk Jønland sykdommen til tross for et sunt og aktivt liv. Kroppen hans var disponert for diabetes, og trolig ble det utløst av bronkitten han pådro seg under NM-tremila i 1974.
25 år gammel, i forkant av en OL-sesong der han hadde alle muligheter til å gå seg inn på OL-laget, måtte Iver Jønland ta et valg om han ville fortsette langrennskarrieren:
Legene sa at jeg sikkert kunne fortsette med langrenn, og jeg vurderte dette. Men jeg fant ut at det var vanskelig nok å hevde seg på toppen når en var helt frisk, så jeg mente at med mitt handikap var det bare å kutte ut. Siden jeg ville forbrenne mye blodsukker under lange treningsturer, var jeg redd for at jeg på grunn av sukkersyken kunne bli liggende i koma ute i marka. Så jeg bestemte meg for å legge opp.
Iver Jønland, i boka «Det gjelder livet»
Vi får aldri vite hva slags resultater Jønland kunne fått om han hadde valgt annerledes etter sykehusoppholdet våren 1975, men selv hadde han et avslappet forhold til dette:
Jeg har heldigvis et avslappet forhold til skikarrieren som forsvant. Hvordan jeg ville gjort det som skiløper får være en gåte. Men det er jo hyggelig å kunne konstatere at de jeg konkurrerte mest med er blitt både verdensmestre og olympiske mestre. Livet har også andre verdier enn å løpe helsa av seg.
Iver Jønland, i boka «Det gjelder livet»
Jønland fortsatte imidlertid å mosjonere, og han deltok i lokale treningsløp i orientering. I 1977 stilte han sammen med Oddvar Brå og unggutten Otto Helge Reitan på Leiks stafettlag under NM på Røros. Men det var et svekket lag Leik stilte i forhold til laget som hadde tatt NM-sølv både i 1974 og 1975. Det endte med 23. plass etter at Oddvar Brå hadde passert nærmere 30 løpere på siste etappe.
Herbert Helgesen hadde skaffet ham jobb i NKL, der han hadde ansvar for markedsføring av sportsutstyr. Det ble mye reising i denne jobben, så i 1979 sluttet han i NKL og begynte å jobbe i en sportsforretning i Trondheim.
I dag er Jønland bosatt i nabokommunen Klæbu, der han startet å bygge hus den våren han avsluttet langrennskarrieren. Samme sted vant han for øvrig fjelløpet Vassfjellet Rundt i august 1974, foran Oddvar Brå. Fra 1985 til 1989, samt 1995 til 1997, var Jønland selv formann i arrangementskomitéen for løpet. Oddvar Brå måtte se seg slått av Jønland med mer enn fire minutter i 1974, men vant senere løpet 9 ganger. Løpet var den gang 27 km (i dag er det en del kortere) og er senere vunnet av flere kjente langrennsløpere, som Bjørn Dæhlie, Erling Jevne, Øyvind Skaanes og Didrik Tønseth.
Jønland ble for øvrig observert på Lugnet Skistadion under VM i Falun i vinter. Der var også Ole Magne Ansnes, som benyttet anledningen til å få en oppdatert autograf av Jønland, 45 år etter at han fikk autografen hans første gang, og som etterpå blogget om dette møtet.
Som et lite apropos: I 2003 tok amerikaneren Kris Freeman gull på 30 km klassisk under U23-VM, og han kjempet om VM-medalje på 15 km klassisk under VM i Val di Fiemme – med diabetes.
Kilder:
Sportsboken, diverse årganger
Tore Strømøy og Birger Andreas Myrstad (1996): «Det gjelder livet» (ISBN 8299357926) [Tilgang for norske IP-adresser på Nasjonalbibliotekets nettsider]
Henning Rivedal (1979): «Gull i sporet : tankar og samtalar om idrett» (ISBN 8252109802) [Tilgang for norske IP-adresser på Nasjonalbibliotekets nettsider]
Adresseavisen 22.2.2003: «Insulinbomben fra USA»
Carlo Caianiello: Ski di Fondo 1970-1981