En av de første langrennsløperne som reiste til USA på skistipend var Heming-gutten Harald Bjerke fra Oslo. Han markerte seg sterkt i langrennsløypene i USA, og senere har han i mange år vært produktsjef i Swix.
28.12.1962 skrev Aftenposten om langrennsløperen Harald Bjerke fra Heming, som hadde fått stipend for å studere ved University of Denver i Colorado. Stipendet hadde han fått gjennom Skiforbundet. Aftenposten meldte at også klubbkameraten Jan Erik Blom og skihopperen Erik Jansen fra Strømmen skulle studere i Denver, hvor slalåmkjøreren Jon Køltzow allerede befant seg.
Aftenposten skriver for øvrig: «Det finnes gutter som har sagt nei takk til slike stipendier, gutter som foretrekker å bli hjemme. Men – det får vel sies – de er heldige disse unge idrettsmenn som får slike chanser. Idrett og studier er en fin kombinasjon. «Join the navy and see the world», heter det vel fremdeles, men nu til dags kan vi også si: Bli idrettsmann og reis med stipendium til USA.»
1. april 1963 skrev Bjerke et slags reisebrev til Aftenposten, der han fortalte at de norske skistudentene ved University of Denver hadde gjort det skarpt både i konkurransene og til eksamen. De norske studentene var hovedårsaken til at Denver hadde tatt syv mesterskap og tre andreplasser i de siste ti studentmesterskapene på ski. Aftenposten trykket brevet 9. april 1963, og det gir et interessant bakgrunnsbilde for de norske skistipendiene.
Bjerke var en av de første rene langrennsløperne som ble rekruttert på skistipend til USA. Konkurranseformen mellom universitetene gjorde at alpinister, hoppere og kombinertløpere var mer ettertraktede enn rene langrennsløpere. Det ble konkurrert i hopp, langrenn, slalåm og utfor, totalt 4 øvelser. Det ble gitt poeng basert på et finurlig system som gjorde at hver øvelse talte like mye. Laget kunne bestå av maksimum 8 løpere. Man kunne ha 4 løpere i hver øvelse, hvorav 3 kunne score poeng. For en alpinist var det greit å kombinere slalåm og utfor, og en hopper kunne alltids komme seg gjennom en langrennsløype, mens en langrennsløper som regel har trøbbel med å sette utfor en 60 m bakke. Derfor ble hoppere prioritert foran langrennsløpere.
Siden Denver i 1963 hadde tre gode hoppere tok de altså sjansen på å rekruttere en langrennsspesialist. Harald Bjerke var likevel ikke helt ukjent med skihopping.
Som de fleste gutter som vokste opp på 50 tallet i Norge ville man gjerne bli skihopper. Men jeg ble aldri god i hopp, og langrenn ble sporten fra jeg var 15 år. Siden det gikk rykter om at det hjalp å være skihopper også for å få stipend til USA, ble det til at jeg prøvde litt igjen som 18 åring, men jeg deltok ikke i noen tellende studentkonkurranser.
Harald Bjerke forteller til skihistorie.no at han ble rekruttert av Knut Korsvold (rennleder under OL i 1952, viseformann i skiforbundet 1953-56 og medlem av langrennskomiteen i FIS 1953-69), som hjalp hovedtreneren ved University of Denver, Willy Schaeffler, med å rekruttere nordmenn til universitetet. Schaeffler må ha hatt suksess med denne strategien, for med Schaeffler som hovedtrener vant Denver 13 ganger lagkonkurransen i det amerikanske studentmesterskapet på ski i perioden 1954-1970, stort sett alltid med en eller flere nordmenn i sentrale roller på laget.
Bjerke forteller videre at det i utgangspunktet ikke var han som hadde fått dette stipendet: – Egentlig var det Johan Kaggestad som var nr.1 på listen den gang, men han trakk seg, og jeg rykket opp. Bjerke og Kaggestad var klassekamerater på Ris Skole i Oslo.
Harald Bjerke hadde vært en brukbar gutteløper, med bl.a. seier i 16-årsklassen i Guttenes Nordmarksløp i 1960. I 1962 tok han 2. plass i Oslomesterskapet i langrenn for de høyere skoler, foran sin klassekamerat ved Ris – Johan Kaggestad. Han ble bare nr 27 i junior-NM dette år, men mener selv han kunne fått en plass blant de 10 beste om han ikke hadde brukket skituppen cirka en km før mål.
19 år gammel reiste Bjerke til USA for å begynne sine studier på nyåret i 1963. Han reiste i slutten av desember, og billetten kostet 2.450 én vei, noe som tilsvarte nærmere to månedslønner!
Faren satt sammen brevene han sendte hjem til et reisebrev som ble trykket i «Juniorseileren» – medlemsblad for yngre seilere i KNS (Bjerke hadde også drevet med seiling i ungdommen). Her får vi et lite innblikk i hvilken opplevelse dette var for en ung nordmann på denne tiden. Han skriver bl.a. at det var en fordel å være skiløper i møtet med de amerikanske tollerne:
Reisen gikk meget bra, og jeg må si at det var litt av en tripp. 19 ½ time til New York. Tollerne var «game» da de åpnet kufferten og fikk se bilder av Grønningen og Brenden. Vi begynte å prate ski, og dermed ingen toll å betale.
Møte med det amerikanske universitetsmiljøet var imidlertid litt tøffere:
Skolen her er ikke noe å spøke med. Lærebøkene er så tjukke at jeg holdt på å besvime da jeg så dem. Hver bok er gjennomsnittlig på 600 sider med små bokstaver. I tillegg en aldeles jævli historiebok som visstnok er påbudt. Jeg må si jeg har litt trouble, men det kommer seg vel etter hvert.
Som «freshman» (første års student) hadde ikke Bjerke anledning til å delta i studentkonkurranser den første vinteren. Men han markerte seg i andre konkurranser. I sin første konkurranse startet han utenfor konkurranse, men kom i mål til en tid som var bedre enn vinneren – Edward Demers, som året før hadde deltatt både i VM i Zakopane (54. plass på 30 km) og Holmenkollen (nr 102 på 15 km), og som året etter var med i USAs OL-tropp uten å få gå noen distanser.
Senere på sesongen deltok Bjerke i det nord-amerikanske mesterskapet i Crested Butte, Colorado. Her ble det 5. plass på 30 km og 7. plass på 15 km. Begge løpene ble vunnet av amerikaneren Mike Elliott, som senere skulle gi Bjerke hard konkurranse i studentkonkurransene.
Resultater 30 km i det nord-amerikanske mesterskapet i 1963 1. Mike Elliott, Durango, Colo 2.10.10 2. Donald A. MacLeod, Ottawa 2.12.30 3. Edward Demers, Western State (Colo) 2.17.26 4. Mike Gallagher, Univ. of Colorado 2.18.41 5. Harald Bjerke, Univ. of Denver 2.19.28 6. Franz Portmann, Alberta 2.19.27 (??) 7. John Southard, Colorado 2.19.38 8. Martti Rautio, Alberta 2.21.28 Kilde: The Ottawa Journal 22.2.1963
6 av de 8 beste på distansen deltok for henholdsvis USA og Canada under OL i Innsbruck året etter (Demers riktignok bare som reserve). Foruten Bjerke var det Southard som ikke fikk OL-billett.
Allerede i 1964 markerte Bjerke seg i studentkonkurransene, og i forkant av det amerikanske studentmesterskapet (NCAA championships) denne sesongen omtalte Associated Press ham som en av de store favorittene. Han hadde vunnet alle renn han hadde stilt opp i så langt i sesongen, bl.a. Colorado University Intercollegiate Invitational Ski Meet og Rocky Mountain Intercollegiate Ski Association Championships.
Det ble imidlertid bare sølv til Bjerke i studentmesterskapet. Han måtte se seg slått med 10 sekunder av Eddie Demers. Bjerke fikk imidlertid sin revansje senere på sesongen da han slo Demers og gikk helt til topps på 15 km i det nord-amerikanske mesterskapet.
På det reneste silkeføre hadde Bjerke god kontroll på Demers, som startet 2 minutter foran ham. Demers ble til slutt nr 3, over minuttet bak Bjerke. Nærmest Bjerke på resultatlista fulgte Peter Lahdenpera. Lahdenpera var født i Finland, men han hadde flyttet til USA med familien da han var 12 år gammel, og han hadde representert USA i OL både i 1960 (som langrennsløper) og i 1964 (som skiskytter).
Under det nord-amerikanske mesterskapet i 1964 deltok Bjerke også i kombinert, og til tross for at han ifølge sine egne notater «hoppet som en kråke» ble han nr 5.
I 1965 vant Bjerke langrennet i Aspen Intercollegiate Ski Tournament og University of Utah Snow Carnival. I sistnevnte konkurranse slo han både Mike Gallagher og Mike Elliott – begge amerikanske OL-deltakere både i 1964, 1968 og 1972. De plasserte seg imidlertid begge foran Bjerke under studentmesterskapet senere i sesongen – da det ble bronse til Bjerke.
Tre uker før NCAA mesterskapet så det imidlertid mørkt ut for Bjerkes deltakelse. I forbindelse med langrennstrening utenfor Denver var han ute og kjørte med en av skilagets flotte nye biler, sammen med skihopperen Steinar Fjeldheim fra Årvoll. På det glatte føret kjørte de plutselig av veien. Bilen stupte 5 meter ned og ble totalvrak. Sikkerhetsseler var ikke vanlig på denne tiden, og Bjerke ble alvorlig forslått på det ene låret, som ble helt svart. Det var tvilsomt om han kunne delta i studentmesterskapet i Crystal Mountain, Washington, men han bestemte seg for å gå til tross for at låret ikke så bra ut. På bakgrunn av dette var han egentlig svært fornøyd med 3. plassen, ikke langt bak de to OL-deltakerne. Etter rennet viste det seg at deler av lårmuskulaturen var avrevet. Det kan man kalle å gi alt for laget …
I 1966 ble det nytt sølv i det amerikanske studentmesterskapet, nok en gang slått av Mike Elliott. Både i 1964, 1965 og 1966 bidro Bjerke til at det ble seier i lagkonkurransen til Denver i studentmesterskapet. På dette laget var det flere nordmenn som bidro sterkt til seieren, bl.a. alpinisten Jon Terje Øverland (OL-deltaker både i 1964 og 1968, med 17. plass i slalåm i 1968 som beste resultat) og skihopperen Erik Jansen (amerikansk studentmester 1964 og 1965).
Også i 1966 markerte Bjerke seg med sterke resultater i andre konkurranser, bl.a. seier i University of Utah Winter Carnival. I drivende snøstorm gikk han også inn til seier i langrennet i Intercollegiate Ski Meet i Steamboat Springs. I begge disse konkurransene vant også Denver lagkonkurransen.
Etter endte studier dro Bjerke hjem til Norge våren 1967, etter å ha vært «assistant coach» i langrenn den siste vinteren. Han ville gjerne vært lengre i USA, men dette var midt under Vietnam-krigen, og dersom han ble værende i USA stod han i fare for å bli innrullert i US Army, og det hadde han ikke spesielt lyst til.
Vel hjemme i Norge fortsatte Bjerke å gå på ski – nå stort sett turløp av ulike slag, men han deltok også på femmila både i NM og Holmenkollen ved enkelte anledninger.
Han gjorde trolig sitt beste internasjonale løp da han ble nr 28 på femmila i Kollen i 1972. I 1968 ble han nr 17 i B-klassen under NM 50 km, med 39. beste tid totalt.
Han tok 5. plass i Engadin Ski Marathon i 1971, 10. plass i Marcialonga i 1972 og 12. plass i det 72 km lange Koasaloppet i Østerrike i 1974. Han har deltatt i Birkebeinerrennet 25 ganger, siste gang i 1997. Han gjorde sitt beste løp i 1971 da han ble 12 i klasse 21-35, med 15. beste tid totalt.
Siden 1972 har han jobbet i ulike stillinger i Swix, bl.a. mange år som produktsjef. På spørsmål om hva han har vært med på i Swix lister han bl.a. opp
• Lansering av Blå Extra (1973)
• Tegnet og laget Swix luen (Senere kalt Gunde luen) (1973)
• De første glidere for langrennsski i forbindelse med at glassfiberskiene slår igjennom (1974)
• Jobbet for Swix i Canada med salg skismøring og skistaver (1977-80)
• Flytting av Swix smøringsproduksjon til Lillehammer (1986)
• Cera F fluor pulver. Swix var her pioner. Kanskje det viktigste som har skjedd innen skismøring siden Swix lavet de første syntetiske festevokser i 1946 (1987)
• De første festevokser med fluor, VF og XF seriene (1993)
• Cera Nova glidvokssystem med HF, LF og CH glidere (1995)
• VR festevokser (1999)
• Fra ca.2000 og utover har det vært en formidabel utvikling av tilbehør: Smørejern, profiler, smørebord, strukturverktøy, med mer.
Familien flyttet fra Oslo til Lillehammer i 1986, da Swix flyttet smøringsproduksjonen til Lillehammer. Her kunne hans sønn, Espen Harald Bjerke, vokse opp under ideelle treningsforhold (og trolig ideelle smøretips). Espen Harald Bjerke var senere landslagsløper i langrenn i flere år.
Espen var VM-deltaker i 2005 da han ble nr 25 på 30 km fellesstart med skibytte. Han tok NM-bronse på 10 km klassisk i 2003 og 30 km fellesstart med skibytte i 2005, og han har tre NM-gull i stafett (2004, 2005 og 2008) for Lillehammer, samt NM-gull i lagsprint i 2005 – sammen med Tore Ruud Hofstad.
Hans beste plassering i verdenscupen var 4. plass på 15 km klassisk i Otepää i 2005. Han fikk sin beste plassering på femmila i Kollen da han ble nr 14 i 2007 (klassisk). Senere satset han på langløp, gjennom Team Coop. Han var kjent for å åpne sterkt, men ble som regel innhentet i god tid før målgang. Han fikk sine beste plasseringer i Birkebeineren, der han ble nr 3 i 2012 og 2013 og nr 5 i 2011..
På spørsmål om han har angret på at han dro til USA i stedet for å satse på en langrennskarriere her hjemme svarer Harald Bjerke dette:
Jeg har aldri angret på at jeg dro til USA på skistipend som 19 åring. Det var nok kanskje de beste 4 årene i midt liv. Stor opplevelse både kulturelt og sportslig. Var hjemme kun to ganger da det var dyrt å reise, og dermed ble man godt ’indoktrinert’. Tror at en av grunnene til at jeg fikk jobb i Swix var nettopp internasjonal erfaring fra USA.