Det var ikke ventet at de norske langrennsløperne skulle hevde seg i de første Svenska Skidspelen i Sundsvall i 1947, og det gjorde de heller ikke. Etter mønster fra Lahti og Holmenkollen ble det arrangert 18 km og 50 km. Svenskene dominerte 18 km og besatte de åtte første plassene, med Nils Östensson som den beste. Først på 15. plass finner vi beste nordmann – kombinertløperen Gunnar Hermansen, syv minutter bak vinneren. Han gjorde det bedre i kombinert, der han ble beste nordmann på 3. plass.
På femmila ble det seier til finske August Kiuru, mens Thorleif Vangen ble beste nordmann på 14. plass, i overkant av kvarteret bak vinneren.
Arne Hoel – vår første vinner i Svenska Skidspelen
I hoppbakken gikk det imidlertid bedre for de norske fargene, og de norske hopperne besatte de fire første plassene på resultatlista. Det 19 år gamle stortalentet Arne Hoel vant foran Henry Amdal, Asbjørn Ruud og Thorleif Schjelderup.
Arne Hoel var en typisk krafthopper og ble belønnet med tur til Sverige etter sterk hopping i store bakker her hjemme. Han ble etter hvert litt av en Kollen-ekspert. I 1948 vant han sin første av fire seiere i Holmenkollen (inkludert ekstrarennet etter avlysningen i 1954). I tillegg tok han en 2. plass og en 3. plass i Kollen. Men like ofte som han vant i Kollen måtte han også overende i ett av hoppene – fire ganger.
Hoel var reserve under OL i 1948. Foran OL på hjemmebane i 1952 vant han uttaksrennet i Holmenkollen, men måtte nøye seg med 6. plass i OL-rennet i samme bakke. I 1956 ble han for tredje gang tatt ut i den norske OL-troppen. Her ble han nest beste nordmann med 11. plass. Han deltok ofte i utlandet mens det var NM her hjemme, men ble endelig norsk mester i 1956.
Han likte seg i store bakker og satte bl.a. bakkerekord i Vikersund to ganger. I 1951 hoppet han 98 meter og i 1957 ble han den første som hoppet over 100 meter i Vikersund da han landet på 100.5 meter.
Etter en svak sesong i 1949 ble ikke Hoel tatt ut til VM i Lake Placid i 1950, men han viste i løpet av sesongen at han kanskje hadde fortjent en plass i VM-troppen. Han ble nr 2 i hopprennet i Lahti, og i mars 1950 vant han konkurransen om London-pokalen (The London Challenge Cup) i parken Hampstead Heath i London. For anledningen var det importert 45 tonn snø og 25 skihoppere fra Norge. Det var bygget et 18 meter høyt tårn, og bakken tålte hopp på drøyt 30 meter. Hoel hadde konkurransens lengste hopp med 28.5 meter, men både Hoel og flere andre strakk seg over 30 meter i oppvisningshopp etter konkurransen. Konkurransen gikk over to dager, og man regnet med at samlet 120.000 tilskuere overvar de to rennene.
Det ble en ny norsk trippel året etter, med Torbjørn Falkanger, Vidar Lindboe-Hansen og Peter Hugsted. Hugsted var blitt olympisk mester tidligere på året og var senere en av pådriverne for å få etablert skimuseet på Kongsberg. Falkanger avla OL-eden og tok OL-sølv på hjemmebane i 1952. Han ledet etter første omgang i OL, men måtte til slutt se seg slått av Arnfinn Bergmann.
I 1951 fikk vi for første gang en langrennsløper på pallen i Svenska Skidspelen. Det var den senere rikstreneren og speakeren Kristen Kvello som ble nr 3 i juniorklassen i Sundsvall. Samme år ble det også for første gang norsk seier i kombinertklassen, ved Per Gjelten. Johan Vandvik og Ottar Gjermundshaug sørget for norsk trippelseier.