I 1972 og 1973 ble Rutt Rehemaa junior-europamester i langrenn for jenter. Rutt Rehemaa er fra Estland, men representerte naturlig nok Sovjetunionen på denne tiden. Hun giftet seg noen år senere med den sovjetrussiske langrennsløperen Anatolij Šmigun, og de er nok begge bedre kjent som foreldre til OL-vinner Kristina Šmigun og hennes søster Katrin, enn for sine egne triumfer. 4. mai 2014 fyller Rutt Šmigun 60 år, og i den forbindelse vil skihistorie.no se litt nærmere både på hennes og hennes ektemanns karrierer, og samtidig streife innom litt estisk skihistorie.
Estisk langrenn hadde nemlig sin første storhetstid nettopp i den perioden Rutt Rehemaa markerte seg. Fra 1968 til 1972 hadde Estland flere unge jenter på landslagsnivå. Da det aller første junior-EM ble arrangert i 1968 tok Ann Karu sølv og Erika Valdson 4. plass på 5 km. Valdson gikk på et tidlig startnummer, med dårlig preparerte løyper, og hun tapte trolig bronsemedaljen til finske Kaija Härkin på dette. Vinneren var det imidlertid lite å gjøre med. Finske Hilkka Kuntola var 14 sekunder foran Karu i mål. Karu og Valdson gikk begge på Sovjets lag som tok bronse i stafetten.
I 1970 deltok Ingrid Mägar (også skrevet Magar og Mjagar etter den russiske skrivemåten av navnet) i VM i Vysoke Tatry, der hun ble nr 8 på 10 km. Mägar hadde flere internasjonale opptredener i perioden 1969-1971. Både Ingrid Mägar og Ann Karu deltok i Lahti i 1969, der de gikk på Sovjets andrelag, som ble nr 3 på stafetten. Mägar ble nr 11 på 10 km, mens Karu ble nr 15. I 1971 ble Mägar nr 3 på 10 km og 3 x 5 km stafett under de årlige Czech-Marusarz-Memorial-løpene i Zakopane.
Og så toppet Rutt Rehemaa den estiske storhetstiden da hun ble junior-europamester i 1972 og 1973. De fire estiske ungjentene som markerte seg i internasjonal skisport ble alle trenet av Herbert Abel (1916-1991), og i Rutt Šmigun gir ham mye av æren for de estiske jentenes suksess.
Under det første junior-EM i 1968 var det flere estiske deltakere på Sovjets lag, i tillegg til de to jentene som kom hjem med medalje. Hasso Jüris var best i langrennsdelen og tok til slutt 5. plass i kombinert, så vidt slått av beste nordmann – Kjell Åsvestad på 4. plass, og Tõnu Kinks ble nr 11 på guttenes 10 km, med sterke navn som svenskene Benny Södergren (OL-bronse 1976) og Thomas Magnusson (VM-gull 1974) bak seg på resultatlisten.
I samme åndedrag nevner vi også de to herrene Hain Kinks (eldre bror av Tõnu), som representerte Sovjet under Lahtispelen i 1969 (61. plass på 15 km), og Arne Sirel, som deltok i junior-EM 1974 (17. plass på 10 km, noen små sekunder bak Per Knut Aaland på 16. plass) og senere ble den første estlender som fikk representere Sovjet i et verdenscupløp utenlands.
Hain Kinks var trener i Estland etter sin egen karriere, bl.a. for den senere OL-vinneren Andrus Veerpalu. Og da Estland for første gang etter andre verdenskrig deltok i vinter-OL i Albertville 1992 var Sirel delegasjonssjef for de estiske kombinertløperne, mens Kinks var trener for de estiske langrennsløperne.
Men tilbake på tidlig 70-tall var det altså de estiske skijentene som gjorde seg best bemerket, og med slike resultater fra junior-EM skulle man tro at alt lå til rette for en lysende karriere for Rutt Rehemaa. Slik skulle det altså ikke gå. Det ble ingen mesterskapsopptredener for Rehemaa-Šmigun som senior.
Tsjekkoslovakiske Blanka Paulu måtte to ganger ta til takke med bronse i junior-EM, mens Rutt Rehemaa stod øverst på pallen. For Paulu gikk turen direkte inn i verdenseliten, og hun tok en svært overraskende sølvmedalje på 5 km under VM i Falun 1974, mindre enn 2 sekunder bak verdensmester Galina Kulakova. Vår egen Marit Myrmæl var bare sekundet bak Rehemaa under junior-EM utenfor Leningrad i 1973. Hun fikk flere mesterskapsopptredener for Norge, med OL-bronse på stafett i Lake Placid 1980 og 6. plass på 20 km under VM i Oslo 1982 som beste resultat.
For Rehemaa var nåløyet trangere. Hun måtte kjempe både med etablerte stjerner som Galina Kulakova, Alevtina Oljunina, Nina Seljunina og Nina Balditsjeva, og kommende stjerner som Raisa Smetanina og Zinaida Amosova, for i det hele tatt å komme med på et VM- eller OL-lag. I tillegg måtte hun kjempe mot et trener- og lederapparat som diskriminerte de estiske løperne. De likte dårlig at de estiske jentene var bedre enn de russiske.
Sterke resultater som junior
Rutt Rehemaas internasjonale suksess startet allerede under junior-EM i 1970. Bare 15 år gammel gikk hun inn til sølv på jentenes 5 km, mindre enn 8 sekunder bak finske Hilkka Kuntola. Men oppladningen til løpet var alt annet enn god. Da laget møttes for å få startnummer dagen før løpet forlot Rutt møtet forvirret, uten startnummer. Hun snakket dårlig russisk, og spurte lavmælt: «Hva med mitt nummer?» Treneren slengte da startnummeret til henne på arrogant vis. Rutt Rehemaa gråt seg i søvn den kvelden, og neste dag gikk hun løpet i rent sinne. På et tidlig startnummer feide hun unna all motstand, og lot seg bare slå av den finske storfavoritten
Etter et slikt løp hadde ikke de russiske lederne annet valg enn å sette henne inn på stafettlaget også. Hun gikk første etappe, og sammen med Olga Kalinina og Olga Rokko ble det en ny sølvmedalje i hennes første internasjonale mesterskap.
Senere på sesongen vant hun jentenes 5 km under det årlige vennskapskonkurransen for ungdom i de sosialistiske land (“Jugendwettkämpfe der Freundschaft”), som ble arrangert i bulgarske Borovec dette året.
Året etter tok hun 6. plass individuelt og bronse på stafetten i junior-EM, før hun altså gikk helt til topps både individuelt og på stafetten i 1972. Samme år vant hun juniorklassen under Spartakiaden i Sovjet, på en tid som gav henne en 4. plass i konkurranse med de aller beste sovjetrussiske damene. Sammen med sine tre estiske lagvenninner, Inge Alupere, Maret Ratt og Ingrid Mägar, fra Eesti Kalev tok hun også 3. plass i stafett under det Sovjetiske mesterskapet i Murmansk.
I 1973 ble junior-EM arrangert i Kavgolovo utenfor Leningrad, og Rutt Rehemaa gjentok suksessen fra 1972 med to gull. På 5 km var hun imidlertid bare ett sekund foran Marit Myrmæl i mål, og ytterligere 5 sekunder foran Blanka Paulu.
På stafetten var imidlertid Sovjet suverene. Norge ledet riktignok etter første etappe, der Marit Myrmæl gikk, men så overtok de sovjetiske jentene, og til slutt vant de med 54 sekunder. Rutt Rehemaa gikk ankeretappen for Sovjet, og der møtte hun en norsk jente som senere skulle bli bedre kjent som en av verdens beste langdistanseløpere og maratonløpere på 1980-tallet – Ingrid Christensen (senere gift Kristiansen). Det hører også med til historien at Marit Myrmæl i dag jobber på Olympiatoppen, der hun er kollega med Rutt Rehemaas svigersønn – smøresjef Knut Nystad.
Tøff overgang til seniorklassen
Etter at juniortiden var over ble Rutt Rehemaa automatisk tatt opp i det Sovjetiske landslaget. Her ble hun underlagt et treningsregime som ikke gav rom for individuelle tilpasninger, og der bare de som taklet store treningsdoser klarte seg. Resepten var den samme for alle – 70 km daglig trening – enten man var olympisk mester eller ung og uerfaren. Månedslange treningsleirer i de dype russiske skoger gjorde også noe med humør og motivasjon. De som klarte seg under dette regimet ble imidlertid langrennsløpere helt i verdenstoppen.
I et intervju med fasterskier.com beskrev den estiske journalisten Jaan Martinson effekten av dette for estisk langrenn slik: “We (Estonia) had many, many good juniors, but the Soviet Union system killed them all”.
Som tidligere nevnt var konkurransen om de viktigste representasjonsoppdragene stor. For Rutt Rehemaa ble det likevel anledning til å reise utenlands og konkurrere, når de beste var opptatt med trening og mesterskapsforberedelser. I 1974 vant hun 5 km under de årlige internasjonale løpene i Nove Mesto, Tsjekkoslovakia. Samme år tok hun en 4. plass på 5 km i Reit im Winkl, Vest-Tyskland og 2. plass på 3 x 5 km stafett i Ramsau, Østerrike.
I 1975 tok hun 5. plass på 5 km i Klingenthal, Øst-Tyskland. Her gikk hun også andre etappe på det sovjetiske laget som ble nr 4 i stafetten.
Blant hennes lagvenninner fra stafettseirene i junior-EM i 1972 og 1973 er det heller ingen som har satt dype spor etter seg i skihistorien. To av dem gjorde seg likevel noe bedre bemerket enn Rutt Rehemaa, men også de giftet seg tidlig og opptrer under andre navn senere i karrieren.
I 1972 gikk hun på lag med Faina Zakirova og Ljudmila Dulova. Dulova dukker opp igjen som Ljudmila Baranova fra 1975, med flere internasjonel opptredener. I 1975 ble hun nr 3 på 5 km i Falun, bare slått av sine to mer berømte lagvenninner – Raisa Smetanina og Galina Kulakova. Her ble hun også nr 4 på 10 km og hun gikk også på Sovjets lag som vant stafetten. Hun var også med i Sovjets tropp til OL i Innsbruck i 1976, men til sin store skuffelse ble hun vraket til alle distansene, til fordel for mer erfarne Nina Balditsjeva. Senere på sesongen gikk hun inn til en ny tredjeplass i Falun.
I 1977 var Baranova med i prøve-VM i Lahti, der hun ble nr 8 på 5 km og 12 på 20 km. I tillegg gikk hun siste etappe på Sovjets andrelag, som ble nr 2 i stafetten. Samme år ble hun nr 4 på 5 km i Kavgolovo og nr 5 på 10 km i Klingenthal. I Klingenthal gikk hun på Sovjets førstelag i stafetten, men de måtte se seg slått av DDR. Etter denne sesongen forsvant Ljudmila Dulova-Baranova ut av skihistorien.
I 1973 gikk Rehemaa på lag med Jelena Zelentsova og Iraida Akviljova. Akviljova er kjent som Iraida Suslova fra 1976, da hun deltok i Falun hvor hun gikk på Sovjets lag som ble nr 3 på stafetten. Hun kvalifiserte seg for Sovjets OL-lag til Lake Placid i 1980, der hun ble nr 14 på 10 km. Senere på året ble hun nr 3 på 10 km i Lahti. Suslova og Baranova gikk for øvrig sammen på Sovjets lag som ble nr 3 i stafetten på Falun i 1976. Suslova opptrer i resultatlistene helt fram til 1983, da hun bare ble slått av Raisa Smetanina på 10 km under den årlige kampen om Sovjet-pokalen i Bakuriani.
Ekteskap og nye prioriteringer
På landslaget møtte Rutt Rehemaa Anatolij Šmigun, som også ble europamester for junior i 1972. Anatolijj var for øvrig en tur i Norge i januar 1974 der han ble nr 30 i Monolittrennet i Vigelandsparken. Rutt og Anatolij ble etter hvert kjærester og sommeren 1975 giftet de seg i Estland, med 140 gjester og store deler av den sovjetiske langrennseliten og landslagstrenerne til stede. Anatolij var fra Zlatoust i Tsjeljabinsk oblast i den sørlige delen av Uralfjellene, men paret bosatte seg i Tartu i Estland etter bryllupet.
I 1976 gikk Rutt på Sovjets lag som ble nr 3 på 4 x 5 km stafett i Ramsau like før OL i Innsbruck, uten de beste sovjetiske damene på laget, nå altså som Rutt Šmigun. Det skal gå åtte år før vi igjen hører fra Rutt Šmigun i internasjonal sammenheng.
Hennes kommende ektemann, Anatolij, hadde en sterk sesong i 1975 da han ble nr 17 i den uoffisielle verdenscupen, med 2. plass på tremila i Falun som beste resultat. Han tok også 2. plass på tremila i Kavgolovo, men dette løpet var ikke med i verdenscupen. Han var også tilbake i Norge en tur, der han ble nr 11 i Monolittrennet.
Anatolij kvalifiserte seg for Sovjets lag til OL i Innsbruck 1976 der han var tiltenkt en plass på Sovjets femmilslag. Han hadde forberedt seg godt til dette løpet, men måtte til slutt vike plassen for Jevgenij Beljajev. Beljajev hadde vist god form under OL, men skuffet på femmila og ble bare nr 38.
Etter OL-sesongen bestemte de seg for å satse på familielivet. Anatolij konkurrerte fortsatt på et høyt internasjonalt nivå mens Rutt gikk gravid og fødte deres eldste datter, Kristina, i februar 1977. Dagen etter stod Anatolij på startstreken under prøve-VM i Lahti, der han ble nr 53 på 15 km og nr 25 på 50 km. Her gikk han også ankeretappen for Sovjets andrelag som ble nr 3 på 4 x 10 km stafett, der han så vidt tapte innspurten mot svenske Erik Wäppling, som dermed forhindret dobbeltseier til Sovjet.
Året etter var Rutt tilbake i skisporet, og ekteparet Šmigun vant like godt både herre- og dameklassen i turrennet Tartu Ski Marathon i Estland dette året.
Deres yngste datter, Katrin, ble født i oktober 1979, men både Rutt og Anatolij fortsatte å gå på ski på øverste nivå i Estland. Deres tid på øverste nivå i sovjetisk og internasjonal langrenn var imidlertid over. Anatolij Šmigun tok 7 individuelle gull i estiske mesterskap i perioden 1977-1980. I 1976 og 1979 ble han sovjetisk mester på den litt uvanlige distansen 70 km, og han tok også tre stafett-gull (1973, 1975 og 1976) og ett sølv (1979) med Dynamo i det sovjetiske mesterskapet.
Rutt Šmigun fortsatte sin skikarriere til 1984. I perioden 1970 til 1984 vant 20 individuelle estiske mesterskap i tillegg til 6 gull i stafett. Det siste estiske mesterskapet vant hun i 1984 da hun tok sin fjerde seier på 20 km. Hun gjentok også seieren i Tartu Ski Marathon to ganger – i 1982 og 1983.
I 1984 deltok hun også i det 75 km lange Finlandialoppet fra Tavastehus til Lahti i Finland. Hun ble nr 3 i kvinneklassen og slo bl.a. Marja-Liisa Hämäläinen, som hadde vunnet tre OL-gull i Sarajevo samme år.
Anatolij Šmigun fortsatte sin skikarriere til 1982. I 1982 gikk de sovjetiske løperne sovjet-cup i estiske Otepää i slutten av januar, som siste uttaksløp til VM i Oslo. 30 km ble vunnet av Aleksandr Zavjalov, som en måned senere kjempet skulder ved skulder mot Oddvar Brå i den dramatiske VM-stafetten. Anatolij Šmigun ble nr 14 på denne tremila.
Suksess gjennom neste generasjon
De to døtrene, Kristian og Katrin, fikk bokstavelig talt langrenn inn med morsmelken, og begynte tidlig å trene og konkurrere, under kyndig veiledning av sin far. Anatolij var i alle år trener for sine to døtre. Han var også trener for det estiske kvinnelandslaget i langrenn fra 1992 til 1994, og fra 1999 var han trener for Team Šmigun.
Gjennom sine to døtre opplevde langrennsfamilien Rehemaa-Šmigun langt større suksess enn Rutt og Anatolij selv hadde opplevd, og Anatolij fikk til slutt også oppleve OL-suksess, 30 år etter at han selv ble vraket fra femmilslaget i Innsbruck.
Kristina Šmigun ble dobbelt juniorverdensmester i 1997, etter å ha tatt fire sølv i de to foregående mesterskapene. På 15 km fri tok søstrene Kristina og Katrin dobbeltseier i 1997. Katrin tok gull på 5 km fri og bronse på 15 km klassisk i junior-VM i 1998. Søstrenes suksess i junior-VM ble avsluttet med medalje i femte mesterskap på rad da Katrin tok sølv på 15 km fri i 1999.
Kristina deltok under OL på Lillehammer allerede som 17-åring, med 27. plass på jaktstart som beste resultat. Senere ble det større suksess. I 1999 tok hun VM-sølv på 15 km fri og bronse på 30 km klassisk. I 2003 ble hun verdensmester på 10 km fellesstart med skibytte, mens det ble sølv både på 10 km klassisk og 15 km klassisk fellesstart, begge ganger bare slått av Bente Skari.
Kristina Šmigun hadde sin største suksess under OL i Torino i 2006, der hun tok OL-gull både på 15 km fellesstart med skibytte og 10 km klassisk. Etter en konkurransepause gjorde hun comeback til OL i Vancouver, der hun tok sølv på 10 km fri. Hun vant 16 enkeltseiere i verdenscupen og ble to ganger nr 2 sammenlagt i verdenscupen. Hun vant 42 estiske titler i perioden 1991-2010, og hun ble 8 ganger valgt til Årets estiske sportskvinne. Hun har vært visepresident i Estlands Olympiske Komité siden 2012.
Katrin Šmigun hadde ikke samme suksess som sin søster som senior. Hun deltok i to OL, med 13. plass på 15 km klassisk i Nagano 1998 og 13. plass på 30 km klassisk i Salt Lake City 2002 som beste resultat. Hun deltok i 4 VM, med 10. plass på 15 km fri i Ramsau 1999 som beste resultat. Hennes beste plassering i verdenscupen er en 4. plass på 10 km fri under sesongåpningen på Beitostølen i november 2000. Hun har tatt 4 individuelle gull i estiske mesterskap.
Katrin Šmigun flyttet til USA for å studere ved University of Utah i Salt Lake City etter OL-sesongen 2002. Her ble hun kjent med nordmannen Knut Nystad, som de siste årene har vært leder for det norske smøreteamet. Paret ble senere gift og er i dag bosatt på Nittedal.
I tillegg til at han trente sine to døtre var Anatolij Šmigun også trener for sin nevø, Aivar Rehemaa, og sin niese, Jana Rehemaa. Aivar Rehemaa ble juniorverdenmester på 30 km klassisk fellesstart i 2002 og har en 7. plass på 15 km fri fra VM i Val di Fiemme i 2013 som sitt beste mesterskapsresultat som senior. Jana Rehemaa tok 10. plass på 5 km fri under junior-VM i 1998 da hennes kusine, Katrin Šmigun, stod på toppen av seierspallen.
Familien Rehemaa-Šmigun er som vi ser en av de mest suksessrike langrennsfamilier i skihistorien, og står i en særklasse i junior-VM-sammenheng, med fem individuelle mestere, som har tatt til sammen syv individuelle gull i junior-VM (inkludert junior-EM).
Rutt Rehemaa-Šmigun beskrives som en jordnær og hardtarbeidende kvinne, med begge beina godt plantet på bakken. I sin biografi forteller Kristina Šmigun om en profesjonell mor og bestemor, som har viet sitt liv til familien. Mens døtrene var aktive vasket hun treningsklær, smurte matpakker, pakket reisebager osv. I 2010 ble hun kåret til «Årets mor» i Estland, som et forbilde for andre mødre i landet.
Skihistorie.no gratulerer så mye med 60-årsdagen!
—
Skihistorie.no takker familien Šmigun for innspill og lån av bilder til denne artikkelen!
Takk også til Jaan Martinson og Marit Myrmæl for bidrag!