Av Bjarte Hetland
For 100 år siden var våre beste skiløpere på vei til det som skulle bli det første vinter-OL-året. Ingen visste dette i 1924, for det som senere er blitt kjent som vinter-OL i Chamonix var bare planlagt som en vintersportsuke i tilknytning til sommer-OL i Paris senere på året. Det var først to år senere at IOC gav vintersportsuken i 1924 status som de første olympiske vinterleker.
Det hadde vært stor motstand mot dette arrangementet både fra Norges og de øvrige nordiske nasjoners side, bl.a. fordi man fryktet at dette ville redusere statusen til de allerede etablerte vinteridrettsarrangementene i de nordiske land. Men da arrangementet var vedtatt, og Norge hadde bestemt seg for å delta, var det ingen tvil om at Norge skulle sende sine aller beste skiløpere til Frankrike.
Uttaket av våre skiløpere til Chamonix-troppen skjedde like før jul i 1923, og ble presentert slik som dette i Aftenposten.
Fredag 18. januar startet de 8 uttatte skiløperne på sin reise til Chamonix. Troppen reiste fra Kristiania kl 14:00 med Fred. Olsen-båten “Biarritz” til Antwerpen. Rundt 1500 var møtt fram for å se ta farvel med de 8 skiløperne, som skulle forsvare Norges farger i de franske alpene. Fra Antwerpen gikk turen med tog til Paris og videre til den lille alpebyen Chamonix, ved foten av Mont Blanc, like ved grensen til Sveits.
De syv som var tatt ut før jul var blitt supplert med Thoralf Strømstad. Dette ble bestemt i et styremøte i Norges Skiforbund 11. januar.
Strømstad hadde i flere år vært blant våre beste skiløpere, og hadde lenge stått på Skiforbundets liste over aktuelle deltakere i Chamonix. Når han ikke var tatt ut allerede i desember skyldtes det en kontrovers mellom Strømstad og Skiforeningen, som hadde kulminert med at Strømstad hadde nektet å ta i mot Holmenkollmedaljen i 1923.
Kilden til konflikten gikk 3 år tilbake, til Holmenkollrennet i 1921, der Thorleif Haug og Thoralf Strømstad ble nr 1 og 2 på femmila. Feiringen foregikk på Holmenkollen Sportsstue, sammen med bl.a. medlemmer av Skiforeningen. Her skal Strømstad ha fått i seg litt for mye drikke, og noen av Skiforeningens medlemmer, bl.a. løypelegger Johan R. Henriksen, hadde da bedt Strømstad dra hjem for å hvile før kombinertrennet.
Det blir også sagt at Strømstad skal ha “klappet til” Henriksen, som derfor påla lederen for Fossum IF å gi Strømstad en reprimande for skiløperens «mildest talt stygge opptreden». Det var denne reprimanden som gjorde at Strømstad valgte å avslå å motta Holmenkollmedaljen to år senere.
Skiforeningen hadde svart med å utestenge Strømstad fra framtidige Holmenkollrenn, og samtidig kom det krav om at Skiforbundet ikke skulle ta ut Strømstad til Chamonix-troppen. Spørsmålet om Skiforeningen hadde anledning til å utelukke Strømstad på denne måten var oversendt Landsforbundet til behandling. Skiforbundet mente at Skiforeningen ikke hadde anledning til dette, og Landsforbundet gav dem medhold.
I nyttårshelga hadde Strømstad vunnet et testrenn på 12 kilometer foran Haug. Blant løperne var holdningen klar: Hvis Strømstad ikke blir tatt ut, boikotter vi OL. Formannen i Norges Skiforbund, legen Einar Lindboe, hadde vært motstander av OL, men tilhenger av at Norge skulle sende sine beste skiløpere til Chamonix. Dette skal ha vært bakgrunnen for at Strømstad likevel ble tatt ut. Det skjedde imidlertid ikke uten motstand, og sentrale personer trakk seg fra sine verv i protest.
Dermed var troppen fulltallig og bestod av 8 skiløpere: Thorleif Haug, Johan Grøttumsbråten, Harald Økern, Jon Maardalen, Thoralf Strømstad, Einar Landvik, Jakob Tullin Thams og Narve Bonna. De to sistnevnte var tatt ut som rene hoppere. I mellomtiden var det kommet melding fra arrangørklubben – Club Alpin – om at hver nasjon bare kunne stille med 4 løpere i hver øvelse. Skiforbundet ville derfor nøye undersøke de ulike løpernes kondisjon før de ble anmeldt til de ulike renn i Chamonix.
Som leder for den norske skitroppen hadde Skiforbundet oppnevnt kaptein Oscar Hammerstad. Hammerstad var en erfaren idrettsleder, som hadde vært sekretær i idrettskommisjonenen i 1917 og 1918, og var i 1919 blitt Landsforbundets (foreløperen til Idrettsforbundet) første sekretær. Etter at Skiforbundet hadde oppnevnt ham som leder for skitroppen, ble han etterhvert utnevnt til leder for hele den norske delegasjonen, som også bestod av 6 skøyteløpere (5 hurtigløpere og kunstløpersken Sonja Henie). Det blir for øvrig sagt at Hammerstad ikke hadde mye til overs for det arrangementet den lille norske troppen var på vei til.
Det var smått med midler til en slik tur i Skiforbundet, så de var avhengig av private midler (eller sponsorer, som vi ville kalt det i dag). Reisen til Chamonix ble finansiert av Fredrik «Fritz» Wedel Jarlsberg, som på denne tiden var norsk diplomatisk utsending til Paris. Wedel Jarlsberg hadde ledet forhandlingene i forbindelse med valget av prins Carl til norsk konge i 1905, og under første verdenskrig hadde han gjort en stor innsats for å bevare Norges nøytralitet. For øvrig fikk den norske skitroppen også bidrag fra bl.a. Norsk Hydro, grosserer Alfred Larsen og grosserer Rantzau Schirøe.
Med på reisen hadde skitroppen selvsagt sitt eget skiutstyr, godt nedpakket i dertil egnede kasser. I tillegg hadde de med seg to kasser med norsk rugbrød, en kasse hermetisk melk (til kaffen), en kasse “reserveproviant fra Fællesslagteriet”, samt et større parti Bratli-smøring, fire gjetoster, i tillegg til annet utstyr som er nødvendig når man skal til utlandet for å gå på ski, herunder bl.a. havregryn, medisiner og forbindingssaker. Det var tydelig en viss redsel for at det franske kjøkken ikke kunne tilfredsstille norske skiløpere. Oppakningen kunne minne om den man hadde til en polarekspedisjon, og slikt hadde jo nordmenn en viss erfaring med.