I dag fyller OL-mesteren på 15 km i Innsbruck 1976, russiske Nikolaj Basjukov, 60 år. Basjukov ble født 23.7.1953 i Troitsko-Pechorsk, Komi ASSR – en republikk i den russiske føderasjonen som ligger på vestsiden av Uralfjellene. Nikolaj vokste opp som den yngste av 9 barn i en bondefamilie. Bare 5 av barna vokste opp, og Nikolaj var den eneste gutten blant disse.
Han slo gjennom som junior med bronse på 15 km og gull på 3 x 10 km stafett under junior-EM i Leningrad 1973. OL-gullet på 15 km i Innsbruck 1976 var hans eneste internasjonale seier individuelt. Han gikk også på det sovjetiske laget som tok gull på 4 x 10 km stafett under OL i Lake Placid 1980 og OL-bronse i 1976.
I sin første sesong som senior (1974) ble han nr 3 på 15 km i Det sovjetiske folks vinterspartakiade i Sverdlovsk. Han ble bare slått av Vassilij Rotsjev og Fjodor Simasjov. Dette førte til at han fikk status som OL-kandidat og ble oppgradert fra treski til glassfiberski.
Senere på sesongen deltok han i Lahti, der han ble nr 14 på 15 km. I slutten av mars ble han nr 3 på 15 km under et internasjonalt løp i Ruka ved Kuusamo, bare slått av Juha Mieto og Arto Koivisto, men foran bl.a. årets verdensmester på distansen – Magne Myrmo.
Det var ikke hvert år vi fikk besøk av skiløpere fra Sovjet i Norge på 1970-tallet. De prioriterte OL og VM i mesterskapsår, og det var politikk knyttet til hvilke land det sovjetrussiske laget besøkte. Norge fikk bare besøk om det kom norske løpere til internasjonale løp i Sovjet. Men i 1975 deltok de i Holmenkollen med et sterkt lag. Vassilij Rotsjev, som en uke tidligere hadde vunnet 15 km i Lahti ble nr 9 på samme distanse i Kollen, og Basjukov ble nr 32 på 15 km og nr 29 på femmila under sin eneste opptreden i Holmenkollen.
Han gikk også på Sovjets lag som ble nr 4 på stafetten under prøve-OL i Seefeld. I tett snøvær ble han bare nr 32 på 15 km under prøve-OL, et løp der mange hadde smøreproblemer. I begynnelsen av april deltok han i Kirunaspelen, der han ble nr 5 på 30 km og 10 på 15 km.
Hans største triumf i 1975 var imidlertid seieren på 15 km under “vinterspartakiaden for vennlige/sosialistiske hærer” i Kavgolovo. Her vant han foran Sergej Saveljev og Gerhard Grimmer.
Basjukov hadde i løpet av 1974 og 1975 vist at han tilhørte de beste langrennsløperne i Sovjet, men han var likevel ikke den man fryktet mest foran OL i Innsbruck. Både Rotsjev, Beljajev, Saveljev og Sjmigun hadde markert seg som langt sterkere løpere i 1974 og 1975. Man måtte heller ikke se bort fra Simasjov og den gamle milslukeren Vedenin. Da det sovjetrussiske laget ankom Innsbruck var ikke imidlertid ikke Vedenin med. Han hadde ikke klart å kvalifisere seg. Simasjov var med i troppen, men var blitt syk og ble sendt hjem før OL startet.
Da OL startet, med tremila som første distanse, stod Basjukov på start, sammen med Saveljev, Garanin og Rotsjev. Og Basjukov var lenge med i tetkampen på distansen. Han lå som nr 2 etter 10 km og var helt i ledelsen etter 20 km, 8 sekunder foran Saveljev, som til slutt vant distansen. Men Basjukov tapte for mye på den siste mila, og ble til slutt nr 5. Han mente selv at han hadde dårligere ski på slutten av løpet, fordi det ble temperaturøkning i løpet av dagen. På 15 km tre dager senere holdt skiene helt inn, og han vant OL-gull – 2.7 sekunder foran lagkameraten Jevgenij Beljajev.
Etter innsatsen på de to første distansene var Sovjet storfavoritter til å vinne OL-stafetten. Basjukov gikk 2. etappe, men fikk et dårlig utgangspunkt. Beljajev ledet første etappe klart da han fikk problemer med bindingen, og han vekslet til slutt over minuttet bak tetlagene. Basjukov gikk Sovjet inn i medaljekampen igjen, men på tredje etappe hadde Saveljev bommet med smurningen og tapte ytterligere til tetlagene. Ivan Garanin gikk en solid sisteetappe, og med dagens beste etappetid sikret han likevel bronse til Sovjet, nesten 3 minutter bak gullvinner Finland, og nesten minuttet bak Norge på andreplass.
Senere i OL-sesongen deltok russerne i Lahti, der Basjukov ble nr 8 på 15 km og nr 31 på 50 km. På tampen av sesongen ble han også nr 3 på 15 km under Nordisk skifestival i Murmansk. Basjukov tok også sitt eneste individuelle nasjonale mesterskap denne sesongen – på 15 km.
I 1977 kom Basjukov på sitt andre norgesbesøk, da OL-mesteren stod i spissen for en liten russisk tropp som deltok i Monolittrennet, samtidig som Ivar Formo og Tore Gullen samme helg reiste til Leningrad og konkurrerte mot de beste russerne. Basjukov slo bare så vidt sin parkamerat, den fremadstormende norske unggutten Lars-Erik Eriksen, og ble nr 8 i rennet.
Senere i sesongen ble han nr 11 på 15 km og nr 27 på 50 km under prøve-VM i Lahti. Han gikk også på Sovjets lag som vant stafetten både under prøve-VM i Lahti og i Falun en uke senere. Under Sovjetmesterskapet i 1977 markerte Basjukov seg helt i toppen på alle distanser, med sølv på 50 km, og 4. plass på 15 km og 30 km. Han avsluttet sesongen med å bli nr 5 på 15 km under Kirunaspelen.
Under VM i Lahti 1978 ble han bare nr 9 på både 15 km og 50 km. Han ble heller ikke tatt ut på Sovjets stafettlag. Sovjetrusserne konkurrerte lite utenlands utenom VM, men Basjukov ble nr 8 på 15 km i Kirunaspelen på tampen av sesongen.
Da den offisielle verdenscupen i langrenn ble etablert i 1979, tok Basjukov en 5. plass på 15 km i Le Brassus og en 9. plass på 30 km i Leningrad. Han ble nr 23 sammenlagt i verdenscupen.
I et intervju med peoples.ru forteller Basjukov om OL-stafetten i 1980, der han tok sitt andre OL-gull. Han ble bare nr 14 på tremila i Lake Placid, og fikk ikke anledning til å forsvare OL-gullet på 15 km. Han var heller ikke trenerens førstevalg til den siste plassen på stafettlaget, men han fikk likevel plassen etter at lagkameratene – Rotsjev, Beljajev og Saveljev hadde insistert på at Basjukov måtte gå. Basjukov gikk andre etappe. Like før Basjukov skulle gå, fikk han melding om at Rotsjev hadde litt dårlig feste, men meldingen kom for sent til at Basjukov kunne smøre om. Han ble innhentet og forbigått av Norges Per Knut Aaland. Beljajev og Zimjatov sikret likevel gullet for Sovjet med to solide etapper, mens Norge måtte nøye seg med sølv – den tredje på rad i OL-stafett.
Basjukov var fortsatt bare 26 år under OL i Lake Placid i 1980, men hvert år dukket det opp nye talenter i russisk langrenn, klar til å overta for de etablerte, og det skulle vise seg at dette ble Basjukovs siste internasjonale mesterskap. Til VM i Oslo i 1982 hadde unggutter som Zavjalov, Burlakov og Batjuk etablert seg på Sovjets lag.
Han var medlem av det sovjetrussiske landslaget helt fram til 1984, men markerte seg ikke internasjonalt etter 1980. Han tok imidlertid gull på 15 km og bronse på tremila under det sovjetrussiske mesterskapet i 1983.
Han konkurrerte for CSKA Moskva mesteparten av sin karriere. Han ble sovjetrussisk mester på 4×10 km stafett i 1974, 1977, 1978, 1979 og 1981.
Basjukov utdannet seg ved Leningrad Military Institute of Physical Education, der han var ferdig utdannet I 1984. Fra 1984 til 1991 var han trener for herrelaget i Republikken Komi.
Han har også engasjert seg i politikken. Han er medlem av Forent Russland, det statsbærende partiet i Russland, og i 2005 ble han utnevnt til rådgiver for presidenten i republikken Komi, Vladimir Torlopov, i spørsmål om fysisk kultur og idrett.
Som OL-vinner ble han gjenstand for flere utmerkelser, bl.a. «Honored Master of Sports» og «Honored Worker of Culture of the Komi Republic» etter OL-gullet i 1976. I 2000 ble han utnevnt til «Honorary Citizen of the city of Syktyvkar» for sine utmerkelser og den innsatsen han hadde gjort for byen innen området fysisk kultur og sport. Foran OL i Sotsji er han nå en av kandidatene til å være fakkelbærer fra Republikken Komi.
Bjarte Hetland
Opprinnelig publisert 23.7.2013. Senere oppdatert med bilder, samt mer informasjon fra årene 1974 og 1975.