I dag er det 50 år siden en nordmann sist vant OL-gull i hopprenn i stor bakke. Under OL i Innsbruck i 1964 ble det for første gang konkurrert i hoppbakker i to forskjellige størrelser, og dette er faktisk den siste gang en nordmann har vunnet OL-gull i stor bakke.
Norge hadde vunnet de seks første OL-gull i hopprenn, mens det bare ble hoppet i én bakke. Fem ganger hadde det blitt dobbeltseier og to ganger stod det bare nordmenn på seierspallen. Fra 1964 har det vært hoppet i to forskjellige bakkestørrelser, men den eneste nordmannen som har klart å vinne storbakkerennet etter dette er altså Toralf Engan, som tok gullet i Bergiselbakken i Innsbruck.
Bare to nordmenn har vunnet OL-gull i hopp etter dette, begge i normalbakke – Espen Bredesen i 1994 og Lars Bystøl i Torino 12 år senere.
Men tilbake til 1964. Toralf Engan hadde vært den dominerende norske hopperen de siste sesongene, med VM-gull og seier i Holmenkollen i 1962 og sammenlagtseier i hoppuka 1962/63. Engan hadde imidlertid ikke overbevist under oppkjøringen til OL i 1964, og her hjemme var han blitt slått både av Torbjørn Yggeseth og Torgeir Brandtsæg.
Engan og Brandtsæg valgte å bli hjemme i Norge for å trene mens Torbjørn Yggeseth, Hans Olav Sørensen, Ole Tom Nord og Ole Arntzen reiste til Tyskland for å delta i den tysk-østerrikske hoppuka ved årsskiftet 1963/64. Torbjørn Yggeseth imponerte ved å vinne åpningsrennet i Oberstdorf og tok en sterk andre plass sammenlagt. Men han måtte se seg slått av finske Veikko Kankkonen, som vant rennet både i Garmisch-Partenkirchen og Innsbruck.
Da verdens beste hoppere var tilbake i Innsbruck en måned senere og hopprennet i den store bakken skulle avvikles på siste dag av OL i Innsbruck, hadde Kankkonen også vunnet OL-gull i normalbakken i Seefeld, 3.6 poeng foran Toralf Engan, som tydeligvis hadde funnet OL-formen.
Kankkonen hadde på alle måter det psykologiske forspranget foran det avsluttende OL-hopprennet. Og Kankkonen tok ledelsen i Bergiselbakken også. I første omgang gjorde han konkurransen lengste og beste hopp på 95.5 meter, to meter lengre enn Engan. Engan slo av tre meter i andre omgang og landet på 90.5 meter. Det samme gjorde Kankkonen, som imidlertid fikk dårligere stilkarakterer enn Engan. Kankkonen skulle sannsynligvis blitt falldømt, men bare én av dommerne dømte fall da Kankkonen var nedi med hånda etter sitt andre hopp. Likevel var dette nok til at Engan tok ledelsen foran det siste hoppet.
Dette var altså i den perioden det var tre omganger i hopp, der de to beste talte for hver hopper, og der omgangens beste hopp bestemte poengskalaen. Foran den tredje og avgjørende omgangen kunne dermed alt skje. Vindforholdene hadde også forandret seg. Det var mer vind i den siste omgangen, og mange mente at dette favoriserte Kankkonen. Han var fra Lahti, hvor det som kjent blåser ganske ofte, og var derfor vant til å hoppe i vind. Engan var på sin side kjent for å hoppe dårlig i vind.
På denne tiden hoppet man også med faste startnummer i alle tre omgangene. Torgeir Brandtsæg, som lå på tredjeplass etter to hopp, hoppet først av medaljekandidatene – med startnummer 24. Han strakk seg til 87 meter i den siste omgangen, fem meter kortere enn førstehoppet hans. Engan kom med startnummer 42. Forholdene så ut til å være fine, men plutselig kom det et vindkast som gjorde at Engans hopp ble totalt mislykket. Han landet på 73 meter og det var klart at han ikke klarte å forbedre poengsummen sin.
Kankkonen kom på startnummer 47. Han strakk seg lengre ned i bakken og landet på 88 meter. Men han satte seg med det samme han landet og rant ned unnarennet på baken og deretter på ryggen. Dermed var det klart – Engan var olympisk mester!
Det skulle vise seg at Brandtsægs hopp var omgangens beste, og han sikret dermed norske bronse også. Men mange mente at han ble snytt for sølvmedaljen da Kankkonen fikk dømt stående hopp av fire av fem dommere i andre omgang.
Kankkonen viste at han var sesongens beste hopper da han senere i sesongen vant både i Lahtispelen og i Holmenkollen. Men OL-gull i den store bakken i Innsbruck klarte han altså ikke å vinne.