Vegard Ulvang 50 år

Vegard Ulvang er kanskje best kjent som mannen som brøt den norske tremilsforbannelsen da han ble den første nordmann til å vinne et mesterskapsgull på 30 km under OL i Albertville i 1992. Han fyller 50 år i dag, 10. oktober 2013. På skihistorie.no hyller vi den gamle mesteren, eventyreren og FIS-pampen med en gjennomgang av karrieren hans, både i og utenfor skiløypa.

 

Faksimile Aftenposten Aften 10.2.1992 - Vegard Ulvang vinner OL-gull i Albertville.
Faksimile Aftenposten Aften 10.2.1992

 

Ulvang er på mange måter symbolet på den snuoperasjonen som skjedde i norsk langrenn fra 1980-tallet til 1990-tallet, både fordi han var med gjennom mesteparten av denne perioden, flere ganger som vårt beste håp om mesterskapsmedaljer, men også fordi han ble vår første verdenscupvinner siden 1979 da han vant sammenlagttroféet i 1990, og fordi han i 1992 ble vår første individuelle OL-vinner i langrenn siden 1976.

Ulvang kommer fra Kirkenes. Begge foreldrene var utdannet fra Statens Gymnastikkskole, underviste på skolen og var aktive i idrettsadministrasjonen i Kirkenes. Faren – Arne Ulvang – var en av drivkreftene i skimiljøet, og også den eldre broren, Ketil, drev med langrenn. Ketil Ulvang tok NM-bronse i stafett for Lillehammer i 1983. Han døde mens han var ute på en treningstur høsten 1993 og ble ikke funnet før sommeren 1994. Ketil Ulvang var knyttet til det norske skilandslaget som fysioterapeut da han døde

Jevnt god i juniorårene, men ingen barnestjerne

Vegard Ulvang var blant landets beste i sin aldersklasse gjennom hele ungdomstida og junioralderen. Han markerte seg allerede som 14-åring med 4. plass i sin klasse i Hovedlandsrennet, men det var faktisk ikke før siste året som junior at Ulvang gikk helt til topps i sin klasse i junior-NM.

I 1979 ble det 5. plass i 15-årsklassen i Hovedlandsrennet. Klassen ble vunnet av Tor Taksgård fra Nidelv, som også hadde slått Ulvang året før.

I 1980 to han bronse i 16-årsklassen i junior-NM, slått av Per Arne Løvstad og Truls Hallen. Det ble en ny bronse i 17-årsklassen året etter, denne gang slått av Bjørn Olav Nordby og Tor Taksgård.

I 1982 fikk han delta i junior-VM, der han ble nr 5 på 15 km. Ulvang startet forholdsvis tidlig og hadde derfor bedre forhold enn flere av favorittene, bl.a. Vladimir Smirnov (nr 4) og Gunde Svan (nr 6). Løpet ble overraskende vunnet av Andrej Astatsjkin fra Sovjet, som gikk et tidlig startnummer. Sammen med Bjørn Olav Nordby og Arild Monsen tok Ulvang sølv på stafetten.

I sitt siste forsøk tok han endelig gull i junior-NM i 1983. Vinneren av hovedlandsrennet i 1978, Sjur Mørdre, ble for øvrig nr 40,nøyaktig 3 minutter bak Ulvang, mens nr 2, Tor Taksgård, klarte seg bedre med en 13. plass, snaut halvannet minutt bak.

Ulvang hadde ambisjoner om å gjøre det bedre i junior-VM, men hele det norske guttelaget skuffet på 15 km, og Ulvang ble bare nr 16. Guttene revansjerte seg noe i stafetten, der Ulvang tok et nytt sølv, sammen med Terje Langli og Hans Chr. Udnæs.

Ulvang overrasket også positivt med en 8. plass på 15 km i senior-NM i 1983.

1984: Verdenscupdebut som 20-åring

Ulvang tok sine første verdenscuppoeng da han ble nr 16 på tremila i Falun i 1984. Han gikk også på det norske andrelaget i stafetten i Falun. Dette laget slo det norske førstelaget og ble nr 4 på stafetten. Senere på sesongen ble han nr 10 på 15 km i Murmansk.

I NM skuffet han noe ved bare å bli nr 11 på 15 km og nr 12 på 30 km.

1985: Yngstemann i VM-troppen

21 år gammel ble Ulvang tatt med som yngstemann i den norske langrennstroppen til VM i Seefeld i 1985. Han fikk ikke gå noen distanser, men var likevel strålende fornøyd etter mesterskapet. Han syntes det hadde vært en nyttig erfaring til senere mesterskap, og det skulle vise seg at han fikk god bruk for denne erfaringen. I de neste fem mesterskapene var han blant våre jevneste og sikreste mesterskapskort.

NM-innsatsen var hakket bedre enn året før: 9. plass på 15 km og 14. plass på 30 km. Han tok også NM-sølv i stafett for Geilo, sammen med Terje Olav Seim og Martin Hole.

1986: Første pallplass i verdenscupen

I januar 1986 tok han sin første pallplass i verdenscupen da han ble nr 3 på 15 km fri i jugoslaviske Bohinj, bare slått av de to svenskene Torgny Mogren (som tok sin første verdenscupseier ved samme anledning) og Gunde Svan.

I sin andre Kollen-femmil gikk Ulvang inn til 3. plass, bare slått av Svan og Mogren. Svenskene dominerte løpet fullstendig og hadde 7 mann blant de 10 beste.

1987: Første individuelle NM-medalje

Ulvang gikk inn til sin første individuelle NM-medalje da han tok sølv på 30 km i 1987, bare slått av 36 år gamle Oddvar Brå. Deretter vant Ulvang tremila i NM både i 1988, 1989, 1991, 1992, 1993 og 1995. Totalt ble det 9 individuelle NM-gull, 6 sølv og 2 bronse på Ulvang.

I sin internasjonale mesterskapsdebut ble Ulvang nr 5 på 30 km klassisk under VM i Oberstdorf. Han tok sin første mesterskapsmedalje da Norge tok bronse på VM-stafetten. Ulvang gjennomførte et solid mesterskap og ble også nr 6 på 15 km klassisk og nr 7 på 50 km fri.

Han tok 4. plass sammenlagt i verdenscupen dette året, der en 2. plass på 15 km klassisk i Kavgolovo ble hans beste plassering. Nok en gang var det svenske Mogren han måtte se foran seg på resultatlista.

1988: OL-bronse i Calgary

Under OL i Calgary i 1988 tok Ulvang OL-bronse på tremila, bare slått av de to sovjetrusserne – Alexej Prokurorov og Vladimir Smirnov. For Ulvang var bronsen god som gull, og også for norsk skisport var det en viktig medalje – den første OL-medaljen i herrelangrenn siden 1980, og den første OL-medaljen på tremila siden 1972. Selv om det ikke ble gull til norske langrennsløpere i Calgary, representerte disse lekene likevel et slags vendepunkt for norsk langrenn.

Ulvang ble i tillegg nr 7 på 15 km klassisk og nr 4 på 50 km fri. Han gikk tredje etappe for det norske stafettlaget, som skuffet stort og bare ble nr 6.

7. plass sammenlagt i verdenscupen.

1989: Første verdenscupseier og 6,7 sekunder fra VM-gull

I januar tok han sin første verdenscupseier da han vant 15km klassisk i Kavgolovo foran Pål Gunnar Mikkelsplass og Vladimir Smirnov.

Under VM i Lahti tok han sølv på 30 km klassisk, bare slått av Vladimir Smirnov. Ulvang hadde bedre glid enn Smirnov og gikk raskere enn Smirnov i de lette partiene av løypa. Men Smirnov hadde bedre feste og gikk fra ham i bakkene. Til slutt skilte det 6,7 sekunder i Smirnovs favør. På 15 km klassisk ble det bronse, bak Harri Kirvesniemi og Pål Gunnar Mikkelsplass.

Senere i mesterskapet gikk Ulvang siste etappe på stafetten. Det ble en spennende stafett der fem lag kjempet om seieren på siste etappe. Til slutt var det Torgny Mogren som sikret gull til Sverige etter en sterk avslutning, mens Ulvang og Norge måtte ta til takke med den sure fjerdeplassen. Det er eneste gang siden 1970 Norge har blitt uten medalje i en VM-stafett for menn.

Ulvang avsluttet en sterk sesong med å vinne femmila i Holmenkollen og bli nr 2 sammenlagt i verdenscupen, bare slått av Gunde Svan.

1990: Seier i verdenscupen

Ulvang vant verdenscupen sammenlagt, uten å vinne et eneste løp, men gjennom å være jevnt god hele sesongen. Han stod på seierspallens nest øverste trinn fem ganger. I desember 1989 sikret Vegard Ulvang norsk dobbeltseier da Bjørn Dæhlie tok sin første verdenscupseier, på 15 km klassisk i Salt Lake City. Ytterligere to ganger var det Dæhlie som snøt Ulvang for seieren, og to ganger måtte han også se Gunde Svan øverst på seierspallen. Men Ulvang var den jevneste av de tre, og da sesongen var slutt var han ett poeng foran Svan i kampen om sammenlagtseieren.

1991: VM-gull i stafett

Under VM i Val Di Fiemme gikk han på det norske stafettlaget som tok gull. Individuelt tok han bronse på 30 km klassisk, slått av Gunde Svan og Vladimir Smirnov, og 4. plass på 10 km klassisk.

I verdenscupen måtte han se seg slått av både Smirnov og Mogren, mens lagkamerat Dæhlie delte 3. plassen med ham. Han avsluttet sesongen med å vinne sin andre femmilsseier i Holmenkollen:

Utenom VM-bronsen var dette Ulvangs eneste pallplass i verdenscupen dette året.

1992: Tre OL-gull

Ulvang startet sesongen med å vinne de to første verdenscupløpene i Canada før jul. Han fulgte opp med to andreplasser og en 5. plass – alle tre løpene for øvrig vunnet av Bjørn Dæhlie. Det var tydelig at både Ulvang og Dæhlie hadde formen inne foran OL i Albertville.

Under OL i Albertville ble Ulvang den første nordmann til å vinne mesterskapsgull på 30 km, og samtidig den første norske OL-vinner i langrenn på 16 år. Og da Norge først vant tremila gjorde de det skikkelig – Bjørn Dæhlie og Terje Langli sikret tredobbelt norsk. Vi følger innspurten med kommentarene fra NRKs Kjell Kristian Rike og Jon Herwig Carlsen:

Ulvang fulgte opp med gull på 10 km klassisk, sølv på jaktstart og gull i stafetten. Bjørn Dæhlie sørget for at Norge gjorde rent bord i langrenn da han vant de to øvrige individuelle distansene – 15 km jaktstart og femmila i fristil.

Ulvang gikk Vasaloppet dette året, i et forsøk på å bli andre nordmann til å gå til topps i dette løpet. Som så mange nordmenn før ham lyktes han imidlertid ikke. Ulvang endte på 4. plass og ble med det beste nordmann. Han gjentok denne prestasjonen i 1997.

Ulvang avsluttet jubelsesongen med å vinne Kollen-femmila for tredje gang, men denne gang ble den arrangert på Vang i Hedmark pga dårlige snøforhold i Oslo. Han ble nr 2 sammenlagt i verdenscupen.

1993: Nytt VM-sølv

I desember 1992 vant han 10 km fri i Ramsau, nesten halvminuttet foran Vladimir Smirnov. Dette skulle bli hans siste seier i verdenscupen.

Under VM i Falun tok han gull på stafetten, sølv på 30 km klassisk, bare slått av Bjørn Dæhlie, og bronse på 10 km klassisk, slått av Sture Sivertsen og Vladimir Smirnov.

3. plass sammenlagt i verdenscupen.

Da Posten ett år før OL på Lillehammer gav ut sitt femte miniark i serien «Norske OL-vinnere» var det gullvinnere fra Albertville 1992 som ble hedret. Vegard Ulvang var en av disse, sammen med Bjørn Dæhlie, Geir Karlstad (5000 m skøyter) og Finn Christian Jagge (slalåm).

Frimerke av OL-vinner Vegard Ulvang, utgitt av Posten i 1993.
Frimerke av OL-vinner Vegard Ulvang, utgitt av Posten i 1993.

1994: Ingen suksess på Lillehammer

Ulvang ble nr 2 på 15 km fri i Davos i desember 1993, slått med 14 sekunder av Bjørn Dæhlie. Dette var en hans eneste pallplass i verdenscupen dette året, og det skulle også vise seg å bli hans aller siste pallplass i verdenscupen, nesten åtte år etter den første.

Under åpningen av OL på Lillehammer leste Ulvang den olympiske ed på vegne av deltakerne. Selve mesterskapet ble ingen stor suksess for Ulvang, med tanke på han resultater i de siste mesterskapene. Individuelt ble han nr 7 på 10 km klassisk og nr 10 på 50 km klassisk. På ni individuelle OL-starter var imidlertid dette hans dårligste resultat – imponerende i seg selv. Ulvang slet med en lårskade, som bl.a. gjorde at han stod over jaktstarten i fristil etter 10 km klassisk.

Ulvang fikk likevel med seg en OL-medalje fra Lillehammer. Han gikk andre etappe på det norske stafettlaget som tok sølv, slått på målstreken av Italia.

6. plass sammenlagt i verdenscupen.

1995: Sjette NM-gull på tremila

NM-gull på 30 km, hans sjette og siste NM-gull på distansen.

Under VM i Thunder Bay ble han nr 8 på 30 km klassisk og nr 12 på 10 km klassisk. For første gang siden 1985 fikk han ikke gå på det norske stafettlaget.

Ulvang var plaget av ryggproblemer hele sesongen, og måtte gjennomføre et inngrep i ryggen allerede like etter verdenscupåpningen i Kiruna i november. I mai 1995 gjennomførte han et større inngrep, i håp om å bli bedre til neste sesong. Det skulle imidlertid vise seg at ryggproblemene ikke forsvant, og han slet med disse også de siste to årene av karrieren.

1996: Nye NM-gull

1996 ble Ulvangs dårligste sesong siden hans internasjonale gjennombrudd, men i fravær av Bjørn Dæhlie og Thomas Alsgaard tok han et suverent NM-gull på 10 km klassisk og hadde så stor ledelse at han også vant jaktstarten.

Ulvang avsluttet imidlertid sesongen bra. Under prøve-VM i Trondheim gikk han inn til 5. plass på tremila, og han gikk en god førsteetappe da det norske laget vant stafetten. Han gikk også inn til 6. plass på jaktstarten i Falun. Sesongavslutningen gav Ulvang tilbake troen på at han fortsatt hadde noe i toppen å gjøre, og han valgte derfor å satse ett år til for å få med seg VM på hjemmebane.

1997: Ulvangs siste sesong

1997 ble Ulvangs siste sesong som aktiv skiløper. Han tok NM-sølv på tremila (hans 21. NM-medalje) og ble nr 4 på 15 km WC i Oberstdorf i et renn der Norge tok de 4 første plassene og hadde 8 blant 10 beste. Han kvalifiserte seg for den norske troppen til VM i Trondheim, men fikk ikke gå noen distanser i mesterskapet.

Han avsluttet skikarrieren med å bli nr 51 på femmila i Holmenkollen. Det ble en vemodig avslutning for Ulvang, som følte seg stiv og tung i beina og kroppen, men som likevel fikk stor jubel langs løypa.

I april 1997 giftet han seg med Grete Ingeborg Nykkelmo, tidligere langrennsløper og skiskytter og individuell verdensmester i begge disipliner.

Stafettløperen Ulvang

Ulvang representerte Geilo i starten av karrieren, og sammen med landslagsløperen Martin Hole og den senere norske smøresjefen Terje Olav Seim tok han 4. plass i NM-stafetten 1984, NM-sølv i 1985 og bronse i 1986.

Senere representerte han hjemklubben Kirkenes og Omegn, og sammen med den senere landslagssjefen Krister Sørgård og Magne Hellerud, opprinnelig fra Kongsvinger, tok han NM-bronse i 1990. Storebror Ketil Ulvang erstattet Magne Hellerud da det ble 4. plass i 1991, men med Hellerud tilbake på laget ble det endelig NM-gull i stafett til Kirkenes i 1992. I 1996 ble det 4. plass på trioen Sørgård, Ulvang og Nils A. Eliassen.

I internasjonale mesterskap gikk han på det norske laget i alle mesterskap fra 1987 til 1994. Det resulterte i ett OL-gull, ett OL-sølv, to VM-gull og en VM-bronse i stafett. Mest kjent er Ulvangs rykk på andre etappe under OL-stafetten i Albertville 1992, der den ferske dobbelte OL-vinneren parkerte svenske Christer Majbäck og finske Harri Kirvesniemi på andre etappe, og gav Kristen Skjeldal og Bjørn Dæhlie et godt utgangspunkt foran fristilsetappene.

Kritisk til IOC

Ulvang vakte stor oppsikt i internasjonale media da han få dager før Lillehammer-OL i 1994 kritiserte IOC og IOC-president Juan Antonio Samaranch i sterke ordelag. Ulvang uttalte at Samaranch var en uverdig representant for den olympiske bevegelse på grunn av hans bakgrunn fra det fascistiske Franco-regimet i Spania.

Ulvang kritiserte også IOCs udemokratiske struktur. Presidenten for organisasjonskomitéen for lekene på Lillehammer (LOOC), senere IOC-medlem Gerhard Heiberg, gav Ulvang støtte i denne delen av kritikken.

IOC-toppene tok uttalelsene svært fornærmende. Sterke krefter ville kaste Ulvang ut av OL, og de ville i hvert fall ikke se ham avlegge den olympiske ed på vegne av deltakerne, slik han var blitt utpekt til av Norges Olympiske Komité. Det utviklet seg en tillitskrise mellom IOC og LOOC.

Norges daværende medlem i IOC, Jan Staubo, var blant dem som lot seg irritere over uttalelsene. I en kommentar til Aftenposten sa han at «nordmenn vet ingenting om IOC, og Vegard Ulvang må selv avgjøre om han vil avlegge OL-eden».

Samaranch møtte Ulvang og Heiberg til oppklaringsmøte i løpet av OL-dagene. Dette endte med at Ulvang inviterte IOC-presidenten på middag. Denne måtte imidlertid avlyses fordi de ikke fant noen dag som passet for begge.

Ett år senere ble Ulvang tildelt den danske Gerlev-prisen for sin modige kritikk av IOC. Gerlev-prisens mål er å skape debatt om viktige idrettspolitiske spørsmål. Den gis til personer som forsvarer ytringsfriheten og demokratiet, og som tør å utfordre det idrettspolitiske establishment.

Etter skikarrieren

I 1995 lanserte Ulvang sin egen ullsokk – Ulvang Spesial. Kolleksjonen ble etter hvert utvidet til en hel serie sokker og undertøy, basert på Ulvangs egne erfaringer med bekledning for skiftende værforhold i naturen. I 2004 solgte han selskapet, hvor Ulvang selv eide 50 %, til konkurrenten Swix.

Idrettspolitikeren

Som aktiv var Ulvang ofte talsperson for løperne da nye øvelser, som jaktstart, fellesstart og sprint, skulle innføres, og de aktive var som regel motstandere av de nye øvelsene. Etter sin aktive karriere har Ulvang satt seg i førersetet for utviklingen av langrennssporten.

Da FIS innførte jaktstart som egen øvelse, truet løperne flere ganger med boikott, og Ulvang sa i 1990: «Vi går 100 prosent sikkert ikke jaktstart neste år». To år senere vant Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang dobbeltseier for Norge da jaktstart stod på OL-programmet for første gang.

I 1996, da sprintøvelsen var på prøvestadiet, uttalte Ulvang at «det er greit nok med et og annet showrenn, men det er ikke veien å gå for langrennssporten». Under VM i Oberstdorf i 2005 var han juryformann da VM-femmila første gang ble avviklet som fellesstart og sprintstafett stod på VM-programmet for første gang.

Han har i flere år vært medlem av langrennskomitéen i FIS og overtok som leder av komitéen i mai 2006, etter sloveneren Peter Petricek. Som leder av langrennskomitéen har Ulvang bl.a. vært en pådriver for nye konkurranseformater som Tour de Ski og mini-tour-konseptet i verdenscupen. Idéen om Tour de Ski fikk han sammen med renndirektøren i FIS, Jürg Capol, i Ulvangs badstu i Maridalen i august 2004.

Friluftsmann og eventyrer

Ulvang har alltid vært en aktiv friluftsmann, i tillegg til skiløper, og etter hvert også av den eventyrlystne typen.

I 1989 var Ulvang med i en ekspedisjon som besteg det høyeste fjell i Alpene, Mont Blanc. Året etter besteg han Amerikas høyeste og verdens kaldeste fjell, Mount McKinley. I mai 1991 gikk han i Fridtjof Nansens fotspor og krysset Grønland på ski – en tur på 5-600 km. Ulvang gikk turen sammen med franskmannen Pierre Guy Perret, og de brukte 15 dager. Ulvang karakteriserte turen som det mest ekstreme han hadde vært med på, både fysisk og psykisk.

Men ekspedisjonene har også vært dramatiske: I mai 1993 var Ulvang på ekspedisjon i uberørte fjellområder i Mongolia, sammen med bl.a. Vladimir Smirnov og eventyreren Stein P. Aasheim. Ekspedisjonen ble arrestert av mongolsk politi, mistenkt for å være involvert i forsvinningen av en lokal fjellfører. Ekspedisjonen ble anholdt da de selv meldte fra om forsvinningen. Ekspedisjonsdeltakerne ble løslatt da det kom melding om at fjellføreren var blitt anholdt av russisk grensepoliti da han forsøkte å krysse grensen ulovlig. Fjellføreren hadde trolig stukket av fordi han hadde stjålet flybilletter fra sin arbeidsgiver.

I april 1994 var Ulvang med på en ekspedisjon i Nepal, ledet av Arne Næss. Ulvang fikk akutt nyrebekkenbetennelse og var svært syk. Han avdramatiserte det hele da han kom hjem, men ekspedisjonslegen fortalte senere at han hadde vært redd for at Ulvang skulle dø mellom hendene på ham.

Fra oktober 2011 var han med på en ekspedisjon til Sørpolen sammen med Stein P. Aasheim, Harald Dag Jølle og Jan-Gunnar Winther. Ekspedisjonen fulgte samme rute som Roald Amundsens ekspedisjon fulgte i 1911-12 og hadde som mål å komme fram til polpunktet 100 år etter Amundsen.

Aasheim og Winther måtte avbryte turen få dager før målet og ble flydd til polpunktet for å være med på markeringen. Men Ulvang og Jølle fullførte turen og nådde polpunktet 14. desember 2011, på dagen 100 år etter Amundsen. Ulvang karakteriserte turen som «lang og monoton, kald og flott på alle måter»:

Sammen med Arne Hjeltnes, Arne Brimi og Bjørn Dæhlie medvirket Ulvang i programserien «Gutta på tur» på TV2 fra 1995 til 2002. I programserien besøkte de flere naturskjønne områder, både i Norge og i utlandet, og hovedhensikten var som regel å fange sin egen mat, som deretter ble tilberedt av mesterkokken Arne Brimi. Dæhlie og Ulvang brøt samarbeidet med TV2 i 2002 etter at kanalen viste en dokumentar som gikk langt i å antyde at det var brukt doping i norsk langrenn på 1990-tallet.

Oppsummering av Ulvangs karriere

  • Totalt 9 enkeltseiere og 34 pallplasser i verdenscupen. Hans siste seier kom i Ramsau i desember 1992.
  • Han vant verdenscupen sammenlagt i 1990, og ble i tillegg nr 2 i 1989 og 1992 og nr 3 i 1991 og 1993.
  • Han vant to individuelle OL-gull, ett OL-sølv og en OL-bronse, to individuelle VM-sølv og tre VM-bronse, i tillegg til ett OL-gull, ett OL-sølv og to VM-gull i stafett.
  • 9 individuelle NM-gull, 6 sølv og 2 bronse
  • Holmenkollmedaljen 1991 og Sportsjournalistenes statuett 1992