I dag hyller vi hoppkongen fra VM i Oslo 1966 – Bjørn Tore Wirkola, som ble født i Alta 4. august 1943, og fyller 70 år i dag.
Wirkola blir betegnet som en konkurransemann med et sterkt vinnerinstinkt. Som de fleste andre skiløpere fra Nord-Norge begynte Wirkola som kombinertløper. Han mente selv at bakgrunnen som kombinertløper gav ham et fysisk forsprang på hoppspesialistene, og at dette bidro til den selvsikkerheten som preget Wirkola gjennom karrieren.
Under junior-NM i 1961 ble han nr 5 i kombinert for yngre junior, men da gjorde han det faktisk best i langrennsdelen, der han ble nr 2. Året etter ble han juniormester i kombinert yngre junior, mens han tok bronse i spesielt hopprenn, og i 1963 ble han juniormester både i kombinert og spesielt hopprenn. Allerede dette året markerte han seg også med 4. plass i kombinert-NM for senior og 23. plass i det spesielle hopprennet i Holmenkollen. Han måtte imidlertid se seg slått av sovjetrusseren A. Ivannikov i kampen om å bli beste junior i Kollen.
I 1964 tok han steget opp til sølvplass under kombinert-NM og 3. plass i det spesielle hopprennet i Holmenkollen. Han ble tatt med til OL i Innsbruck både som kombinertløper og hopper, og det endte med 11. plass i kombinert og 16. plass i normalbakkerennet.
Foran 1965-sesongen la Wirkola vekk langrennsskiene og satset utelukkende på hopp. Og allerede i sin første sesong som skihopper ble det NM-gull i normalbakken og sølv i storbakken. Han ble nr 6 i prøve-VM i Holmenkollen og vant sitt første enkeltrenn i hoppuka da han vant avslutningsrennet i Bischofshofen.
1966 ble Wirkolas store sesong. I tillegg til to VM-gull fra Holmenkollen og Midtstubakken ble det også to NM-gull og ny verdensrekord på 146 m i Vikersundbakken. Vi følger spenningen fra VM-hopprennet i liten bakke, slik den ble formidlet av NRK:
I 1967 tok han sin første sammenlagtseier i hoppuka, etter også å ha vunnet tre av enkeltrennene, mer enn 60 poeng foran østerrikeren Sepp Lichtenegger på andreplass. Han forsvarte også seieren i Holmenkollen. Til tross for at han kom direkte fra USA og ikke trivdes i hoppbakken i Grenoble, ble det også seier til Wirkola i den store bakken under prøve-OL.
I 1968 tok Wirkola en ny seier i hoppuka og NM-gull i både normal og stor bakke. Han var naturlig nok en av de store favorittene foran OL i Grenoble, men levde ikke opp til forventningene. Han ble nr 4 i normalbakken, bare 0.6 poeng fra bronsemedaljen, men mislyktes totalt og ble bare nr 23 i den store bakken. Den norske landslagstreneren, Toralf Engan, mente at Wirkola var for dårlig trent foran OL-sesongen pga husbygging. Han avsluttet for øvrig sesongen med å bli nr 2 i Holmenkollen, bare slått av Vladimir Beloussov.
I 1969 tok han sin tredje seier i hoppuka, nok en gang med seier i tre enkeltrenn. Fortsatt er Wirkola den eneste som har vunnet hoppuka tre år på rad. Han satte også ny verdensrekord to ganger – med hopp på 156 og 160 m i Planica. I Norge fikk han sterkere konkurranse og måtte se seg slått av ungguttene Bent Tomtum i NM normal bakke og Erling Stranden i NM stor bakke.
Under en landskamp mot Tsjekkoslovakia i 1969 vant Wirkola alle tre rennene i Tsjekkoslovakia. Han satte i tillegg bakkerekord med 107,5 meter i Liberec – 5,5 meter foran andremann, olympiamesteren Jiri Raska. Wirkola betegnet dette som det beste skihoppet i hele karrieren.
På nyåret i 1970 vant Wirkola sin tredje seier i Berg-Iselbakken i Innsbruck. Foran det siste rennet i hoppuka ledet øst-tyskeren Horst Queck hoppuka, 2.9 poeng foran Wirkola, og mange regnet med at Wirkola ville sikre sin fjerde hoppukeseier i favorittbakken Bischofshofen. Wirkola slo Queck i Bischofshofen, men bare med 0.1 poeng. Dermed ble det øst-tysk seier i hoppuka, og andreplass til Wirkola. Wirkola mente seg imidlertid snytt for 1.5 meter av lengdemålerne i Innsbruck. Med 1.5 meter ekstra ville han vunnet hoppuke for fjerde gang…
Wirkola flyttet til Trondheim allerede som 19-åring, men han fortsatt å representere Alta IF hele sin aktive skikarriere. Han var også en goalgetter på fotballbanen, og var toppscorer for Melhus fra 1965 til 1970, i sine beste år som skihopper.
Høsten 1970 annonserte han overgang til Rosenborg, og allerede i sin første sesong på toppnivå ble Wirkola serie- og cupmester med Rosenborg. Han ble også Rosenborgs toppscorer i serien med 6 mål, sammen med Arne Hansen. Han scoret bl.a. hattrick mot Hødd da Rosenborg slo Hødd 3-0 i september, og han scoret ett av Rosenborgs i cupfinalen mot Fredrikstad.
Etter en god start på fotballsesongen for Rosenborg ble han også tatt ut på pressens lag til den årlige kampen mot landslaget, men måtte melde forfall til kampen. Samme år tok han sitt åttende NM-gull i hopp og vant sin eneste seier i Svenska Skidspelen.
I 1972 vant han sitt 10. og siste enkeltrenn i hoppuka ved å vinne i Bischofshofen for tredje gang. Det ble NM-sølv i normal bakke og bronse i stor bakke. Han ble tatt ut til OL, men ble bare nr 37 i det forblåste rennet i den store bakken i Sapporo.
Han avsluttet hoppkarrieren etter 1972-sesongen, men fortsatte å spille fotball for Rosenborg fram til 1974. Han var bl.a. med å tape to cupfinaler – i 1972 og 1973. Han spilte totalt 81 offisielle kamper (68 seriekamper) og scoret 20 mål (12 seriemål) for Rosenborg. Han deltok også i enkelte hopprenn etter at han avsluttet karrieren og ble nr 19 i NM i hopp normal bakke i 1973. Han gjorde sitt siste skihopp i 1974.
Han ble tildelt Olavstatuetten i 1966, Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn» i 1967, Holmenkollmedaljen i 1968 og Egebergs ærespris i 1971.
Wirkola jobbet i mange år som salgskonsulent for Viking Fottøy, og senere som sportssjef for Byneset Golfsenter i Trondheim. Etter sin aktive karriere har han bl.a. vært fotballtrener for Brekken, Leik, Gimse og Melhus, og styremedlem i Rosenborg BK. Han har imidlertid vært lite tilknyttet hoppsporten, med unntak av ett år som hjelpetrener for det norske landslaget (1975-76).