Av Bjarte Hetland
Erik Røsbak er neste løper ut i serien “Lovende juniorer som forsvant”. Av alle de lovende ungguttene vi har hatt i norsk langrennshistorie, er han kanskje en av de aller mest talentfulle som aldri slo helt gjennom på seniornivå. Som junior ble han norsk juniormester fire år på rad, fra 1966 til 1969 – en prestasjon som ikke ble kopiert før Thomas Alsgaard gjorde det samme drøyt 20 år senere.
Rikstrener Oddmund Jensen kalte Erik Røsbak «et av de fineste langrennsemner vi noen gang har hatt». Han gikk teknisk fint på ski, og ble sammenlignet med Gjermund Eggen. Thor Gotaas har kalt ham en elegant skiløper, som gjorde langrenn til poesi, som var flink til å variere teknikken for å utnytte terrenget.
I det aller første junior-EM som ble arrangert, i 1968, tok han bronse – bare slått av «den russiske slagbjørnen» Jurij Skobov og Oddvar Brå. Han slo både Juha Mieto, Thomas Magnusson og Sven Åke Lundbäck. Han gikk sammen med Anders Lenes og Oddvar Brå på det norske stafettlaget som tok gull.
Trioen som vant stafettgull fikk etter mesterskapet en tur til OL i Grenoble, der de fikk følge langrennsøvelsene i Autrans på nært hold. Sammen med Oddvar Brå fikk også Røsbak gå opp løypene for Ole Ellefsæter da han skulle gå et testløp foran femmila, der han ble olympisk mester.
Allerede i 1967 var han blitt nr 2 på 8 km i klasse yngre junior da det ble arrangert et prøve-EM i østerrikske Murau. Han var 6 sekunder bak vinneren, svenske Thomas Magnuson. I forbindelse med denne turen fortalte Røsbak til Hamar Arbeiderblad at han gikk treningsturer på 3 mil hver dag.
Røsbak gikk også første etappe på det norske stafettlaget, som tapte knepent for Sverige. Han åpnet stafetten forsiktig, men hadde tydeligvis god kontroll, for han fikk sin revansje mot Thomas Magnuson. Røsbak vekslet først, knapt foran Bulgaria, men 26 sekunder foran Magnuson.
Under junior-EM i 1968 gikk Røsbak også første etappe. Også denne gang startet han rolig, men satte etter hvert opp et tempo som la grunnlaget for den norske seieren. Røsbak knekket den største konkurrenten – Sovjet, og sendte Anders Lenes ut i ledelse, foran Sverige.
Høsten 1968 var Røsbak på samling med det første juniorlandslaget i langrenn – på Pellestova i Øyer. Her møtte han bl.a. Oddvar Brå, Ivar Formo og Einar Sagstuen, og de fikk alle kyndig veiledning av rikstrener Oddmund Jensen.
I 1969 tok Røsbak sitt fjerde av fire mulige gull i junior-NM. Junior-NM ble arrangert i de harde VM-løypene fra 1966, og Røsbak vant med nesten ett minutts margin til Iver Jønland fra Leik, med Anders Lenes fra Strindheim ytterligere noen sekunder bak.
Røsbak var en av favorittene foran junior-EM i 1969, men ble bare nr 21, nesten 2 minutter bak gullvinneren, Jurij Skobov. Røsbak hadde vært syk i forkant av mesterskapet og fikk ikke vist seg fra sin beste side.
Som junior oppnådde han ellers 3. plass i juniorklassen i Kollen i 1968, og 4. plass i Svenska Skidspelen og Lahti samme år. I 1969 var han fortsatt ikke fullt restituert etter sykdommen som satte ham ut foran junior-EM og ble bare nr 8 i Kollen.
Som senior gjorde han sine beste NM-løp på 30 km, der han tok 7. plass i 1971, 12. plass i 1972 og 10. plass i 1977. I 1978 ble han nr 14 både på 15 km og 50 km. Han gikk en sterk andre etappe da Nybygda tok NM-sølv på stafett i 1972, etter to 4. plasser og en 5. plass siden 1968. Stein Andreassen gikk første etappe, mens Ole Ellefsæter gikk siste etappe på sølvlaget.
Senere gikk han tilbake til Furnes, som han også representerte i starten av karrieren. I 1977 og 1978 gikk han på Furnes sitt lag som ble hhv nr 8 og 9 i NM-stafetten. Den samme trioen ble også nr 3 i Østbystafetten i romjula 1977, bare slått av svenske Malung og Bjerke IL.
Røsbak var på elitelandslaget fra 1970 til 1973, men til tross for enkelte gode resultater fikk han ikke fornyet tillit foran VM-sesongen 1974.
Han gjorde sin beste Kollen-innsats i 1974, da han ble nr 22 både på 15 km og 50 km.
Det er egentlig feil å si at Erik Røsbak “forsvant”. Som vi ser holdt han det gående på et forholdsvis høyt nivå i flere år, også etter at han mistet landslagsplassen. Helt fra 1971 til 1978 deltok han også jevnlig på utenlandsturer der han representerte Norge.
Sammen med Odd Martinsen og Bjørn Arvnes deltok Røsbak i løp i USA i 1971. Han ble nr 4 i et 11 km langt løp i Glens Falls, og de tre nordmennene vant en stafett i Vermont.
Røsbak gikk flere sterke renn på forsesongen i 1972, men det var hard kamp om OL-plassene og det ble ikke funnet plass til ham på laget til Sapporo. Til gjengjeld ble han tatt ut til Svenska Skidspelen denne sesongen. Her gikk han sammen med Alf Storelvmo, Ivar Formo og Oddvar Brå på Norges stafettlag som ble nr 3. Røsbak gikk seg til en plass på laget etter å ha slått Einar Sagstuen i et testrenn. Individuelt ble han nr 19 på 30 km. Samme år ble han nr 2 i et internasjonalt løp i Åbo, Finland, bare slått av Bjørn Arvnes.
I 1973 ble han nr 21 på 30 km i italienske Pejo, og han gikk på Norges andrelag som tok 9. plass på 3 x 10 km stafett Madonna di Campiglio.
I 1974 gikk han sammen med Iver Jønland og Bjørn Arvnes på Norges stafettlag som vant stafetten i Le Brassus. Individuelt ble han nr 14 på 15 km. Mens våre beste langrennsløpere deltok i ski-VM i Falun, slo Røsbak flere av de nest-beste norske løperne da han gikk til topps i det tradisjonsrike Krystallrennet på Jevnaker.
Senere på vinteren tok han også 3. plass i Birkebeinerrennet. Røsbak lå i ledelsen, sammen med Dag Anmarkrud, da de passerte Raufjellet. Dette var året da glassfiberskiene gjorde sitt inntog, også i norske turrenn. Anmarkrud gikk på treski, mens Røsbak gikk på glassfiberski fra Fischer. Nedover mot Lillehammer var det treskiene som gled best, og i mål var Røsbak 4 minutter bak Anmarkrud, som vant Birken dette året.
I 1975 vant han en internasjonal 15 km i polske Wisla.
Han hadde sin siste utenlandstur i 1978 da han tok 5. plass i det internasjonale langrennet i Oberhof. Vinner av rennet ble øst-tyskeren Jürgen Wolf, foran bulgarske Ivan Lebanov, mens de norske ungguttene Pål Sjulstad og Arnt Hårstad ble nr 13 og 15. Røsbak ble også nr 9 på 30 km.
På bakgrunn av resultatene i juniorklassene, var det stilt store forventninger til Erik Røsbak. Til tross for enkelte sterke resultat slo han aldri helt gjennom på seniornivå. Selv mente Røsbak senere at han trente for hardt i overgangen fra junior- til seniorklassen, slik trolig mange talentfulle langrennsløpere har gjort opp gjennom årene. I tillegg var han rammet av en kneskade i forbindelse med trening høsten 1973, da han satset hardt for å komme tilbake på elitelaget.