50 år siden prøve-EM for junior, del 1

Mens våre juniorer kjemper om edelt metall i junior-VM i Park City er det på tide for skihistorie.no å bla fram en ny side av den litt mer ukjente skihistorien vår. Denne vinteren er det nemlig 50 år siden det ble arrangert et prøvemesterskap for junior. I denne artikkelserien skal vi se nærmere på dette mesterskapet.

Forslaget om at FIS skulle arrangere mesterskap i nordiske grener for junior ble første gang fremmet av daværende generalsekretær i FIS, svenske Sigge Bergman, i 1965. Under et møte i FIS Council i forbindelse med VM i Oslo i 1966 fikk Bergman fullmakt til å gjøre nærmere undersøkelser, sammen med tsjekkiske Vladimir Pacl og østerrikske Fred Rossner.

I 1967 ble det derfor gjennomført et prøvemesterskap, i samarbeid mellom Murau i Østerrike og Harrachov i Tsjekkoslovakia. Langrennsøvelsene for gutter og kombinert ble arrangert i Murau, mens langrenn for jenter og hopp ble arrangert i Harrachov.

I langrennsøvelsene for gutter, samt kombinert, ble det konkurrert i to ulike klasser – yngre junior for 16 og 17 år gamle gutter, og eldre junior for 18 og 19 år gamle gutter. I tillegg ble det arrangert stafett.

Langrenn gutter

Det var Sverige som gjorde det best i langrennsøvelsene for gutter, med seier i alle tre øvelsene. I klassen for eldre junior ble det svensk dobbeltseier. Tommy Limby tok en knepen seier foran Benny Södergren, mens Thomas Magnuson tok seieren i yngre junior foran de to norske løperne Erik Røsbak og Anders Lenes.

12 km, eldre junior

  1. Tommy Limby SWE 35.02,0
  2. Benny Södergren SWE 35.02.3
  3. Venzislav Angelov BUL 36.11,7
  4. Jan Michalko CZE 36.11,9
  5. Renato Chiocchetti ITA 36.32
  6. Hartmut Döpp FRG 36.47
  7. Hans Klumpp FRG 36.48
  8. Felice Darioli ITA 36.57,8
  9. Rune Mattsson SWE 36.57,9
  10. Martti Kempainen FIN 37.04
  11. Erik Sandberg NOR 37.08
  12. Stein Andreassen NOR 37.14

8 km, yngre junior

  1. Thomas Magnuson SWE 23.44
  2. Erik Røsbak NOR 23.50
  3. Anders Lenes NOR 23.53
  4. Christer Davidsson SWE 24.15
  5. Olav Kronborg NOR 24.23 (kombinertløper)
  6. Juha Mieto FIN 24.30
  7. Filip Kalan YUG 24.37
  8. Gerard Verguet FRA 24.42
  9. Stanislav Henych CZE 24.45
  10. Ilian Dimitrov BUL 24.48

3 x 8 km stafett

  1. Sverige (T. Magnuson, B. Södergren, T. Limby) 1.05.46
  2. Norge 1.05.47
  3. Bulgaria 1.06.11
  4. Italia 1.07.39
  5. Polen 1.08.11
  6. Tsjekkoslovakia 1.08.40

Det var kamp helt til målstreken på stafetten, men Stein Andreassen kunne ikke stille opp mot Tommy Limbys spurt, og Limby sikret Sveriges tredje langrennsgull på like mange øvelser, 1 sekund foran Norge. Bulgaria fulgte ytterligere 23 sekunder bak.

Kort om de svenske løperne

Rolf Rämgård, tidligere svensk storløper og leder under prøvelekene i Murau, uttalte til svenske medier at resultatene i Murau var det «mest glädjande som har hänt svensk skidsport i år (på många år?). Den här trion har alle förutsättningar att gå långt om de fortsätter hårdträna og satsar på skidsport.» Han sammenlignet Limby med verdensmester Gjermund Eggen: «Han har exakt samma stil. Jag tror inte at Orsagrabben medvetet kopierat den norska stilen och Eggen. Det har väl bara fallit sig naturligt för honom». Og det skulle vise seg at de tre løperne på det svenske stafettlaget skulle sette sitt preg på svensk skisport det neste tiåret.

Faksimile Dagens Nyheter 5.2.1967
Faksimile Dagens Nyheter 5.2.1967 – «Ingen fara för återvästen i de svenska skidleden. Ungdomarna stormar fram» skriver avisens utsendte medarbeider, som også har snakket med Rolf Rämgård, tidligere svensk storløper.

De to klassevinnerne, Tommy Limby og Thomas Magnuson, hadde et par uker tidligere også vunnet hver sin juniorklasse i Svenska Skidspelen. Limby hadde en sterk sesong, med 2. plass i Holmenkollen og 4. plass i Lahti i tillegg til disse to seirene.

Både Magnuson og Limby skulle bli sentrale løpere på det svenske landslaget på 70-tallet, med Magnuson som den sterkeste – med VM-gull på 30 km i 1974 og stafettgull i 1978. Under VM i Lahti i 1978 gikk Limby og Magnuson henholdsvis tredje og fjerde etappe på det svenske gullaget, og de bidro begge avgjørende til at det ble svensk gull. Limby unngikk så vidt å falle da Ivar Formo falt foran ham i løypa på tredje etappe, og han kunne dermed sende Magnuson ut i tet, sammen med finske Matti Pitkänen. Magnuson avgjorde løpet i svensk favør da han rykket fra Pitkänen i en bakke like før inngang til skistadion.

Den felles suksessen gjennom stafettgullet i Lahti kom etter tre mesterskap med noe blandet suksess for de to. Både Limby og Magnuson var med i den svenske OL-troppen allerede til OL i Sapporo i 1972, og begge var tiltenkt en plass på laget til åpningsdistansen 30 km. Sykdom i forkant av OL skulle imidlertid ødelegge mesterskapet for begge to. Limby måtte trekke seg fra tremila, mens Magnuson bare ble nr 28. Limby ble ikke frisk tidsnok til å delta i andre øvelser, mens Magnuson også gikk på det svenske stafettlaget, som ble nr 4.

VM på hjemmebane i 1974 ble en suksess for Magnuson, som i tillegg til VM-gullet på 30 km også tok bronse på 50 km. Både Limby og Magnuson skulle gått stafetten for Sverige, men håpet om svensk stafettsuksess fikk en brå slutt da Hans-Erik Larsson mistet en ski allerede like etter start, og måtte bytte denne skien. Da han også mistet den andre skien etter et par kilometer, måtte han bytte denne også, men ihht regelboken var dette en ski for mye, og det svenske laget ble diskvalifisert. Limby avsluttet mesterskapet med 14. plass på 50 km, hans første mesterskapsopptreden som senior.

Til OL i Innsbruck i 1976 var nok en gang både Magnuson og Limby i den svenske troppen. Like før åpningen av lekene fikk imidlertid Magnuson beskjed om at faren var omkommet i en bilulykke. Magnuson dro hjem, og for hans del var lekene over før de hadde begynt. Tommy Limby fikk gå alle de tre individuelle øvelsene under Innsbruck-OL, og avsluttet med sin beste individuelle mesterskapsplassering – 8. plass på femmila.

Under VM i Lahti i 1978 var det Limby som oppnådde de beste individuelle resultatene av de to. På åpningsdistansen 30 km gikk Limby inn til 10. plass, mens Magnuson ble nr 18. Dette skulle bli deres siste individuelle mesterskapsløp. De stod begge på startlisten for den avsluttende femmila i Lahti, men kvelden før femmila måtte Limby overlate startnummeret til sin navnebror Tommy Lundberg pga en gryende forkjølelse, mens Magnuson brøt femmila etter bare 7 km pga ryggproblemer. Lundberg benyttet muligheten godt og gikk inn til 8. plass i løpet, som for øvrig ble vunnet av deres landsmann Sven-Åke Lundbäck.

Limby hadde sin beste sesong i 1973, da han bl.a. tok 3. plass på 15 km i Castelrotto, 4. plass på 30 km i Pejo og 6. plass på 15 km i Le Brassus. Han gikk sammen med Magnuson og Lundbäck på det svenske stafettlaget som vant både i Madonna di Campiglio, Le Brassus og Reit im Winkl.

Han gikk flere sterke løp i Vasaloppet, med 2. plass i 1973 og 3. plass i 1976 og 1977 som beste resultat. I 1977 ble han beste svenske løper, men måtte se Ivan Garanin og Jorma Kinnunen foran seg på resultatlisten.

Etter sin aktive karriere drev Limby med utleie og salg av ski på hjemstedet Orsa. Han døde i januar 2008 etter lengre tids sykdom.

Thomas Magnuson (kilde: Wikimedia Commons)
Thomas Magnuson (kilde: Wikimedia Commons)

Stortalentet Thomas Magnuson hadde fortsatt tre år igjen som junior, så han fikk delta tre ganger etter at junior-EM fikk offisiell status i 1968. I 1968 ble det bare 20. plass på Magnuson, men han avanserte til 5. plass i 1969, og i 1970 tok han sølv i junior-EM. Han ble slått med 19 sekunder av Oddvar Brå, men Magnuson slo Ivar Formo med 8 sekunder, og splittet dermed den norske superduoen. Han fikk også med seg stafett-bronse fra mesterskapene i 1969 og 1970.

Magnuson fikk sitt store internasjonale gjennombrudd i 1972. Sykdom gjorde at OL ble en nedtur for Magnuson, som vi allerede har sett, men Magnuson fikk vist potensialet gjennom sterke plasseringer etter OL: 4. plass på 30 km i Svenska Skidspelen (Lycksele), 6. plass på 15 km i Lahti, og så 3. plass på 15 km og 4. plass på 50 km i Holmenkollen. Han vant både 15 km, 30 km og 50 km i det svenske mesterskapet.

I 1973 var Magnuson en av sesongens store skiløpere, med seier på 15 km i Castelrotto, seier på 30 km i Pejo, 2. plass på 15 km i Le Brassus, 4. plass på 15 km i Reit im Winkl, samt stafettseier både i Madonna di Campiglio, Le Brassus og Reit im Winkl. Han måtte imidlertid se seg slått av Oddvar Brå på 30 km under prøve-VM i Falun. Han ble svensk mester på 15 og 50 km, tok sølv på 30 km og gikk inn til 3. plass i Vasaloppet.

Både Limby og Magnuson gikk for øvrig på det svenske laget som tok gull på 4 x 10 km stafett under det militære verdensmesterskapet i 1973.

I 1975 vant Magnuson 15 km under prøve-OL i Seefeld, og OL-sesongen 1976 startet bra, med seier på 15 km i Davos før jul, men OL ble som tidligere nevnt spolert da faren døde like før OL startet.

1977 var lenge en middels sesong for Magnuson, men han viste gryende form da han ble nr 6 på femmila i Lahti. Halvannen uke senere ble han nr 2 på 15 km i Holmenkollen, og på femmila i Kollen gikk han inn til en av de mest suverene seiere i moderne tid – mer enn 5 minutter foran Ivar Formo. Dette bidro til at Magnuson til slutt ble nr 3 i den uoffisielle verdenscupen denne sesongen.

Magnuson avsluttet VM-sesongen 1978 med 8. plass i Vasaloppet og 4. plass på 15 km i Holmenkollen. Han la opp etter sesongene, bl.a. fordi problemer med beinhinnene gjorde det vanskelig for ham å trene skikkelig.

Benny Södergren vant året etter juniorklassen i Holmenkollen. I det første offisielle junior-EM samme år ble han nr 14 individuelt, men han fikk med seg sølv i stafett.

Han slo gjennom internasjonalt med seier på 15 km i Reit im Winkl og 2. plass på 10 km i Castello di Fiemme i 1971. Han gikk også på Sveriges lag som vant stafetten i Le Brassus. Han ble dessverre syk på forsesongen i 1972, og til tross for at han viste fin framgang ble han ikke tatt ut i OL-troppen til Sapporo.

Södergren tok 11. plass på 30 km under prøve-VM i Falun i 1973, men under VM ett år senere var ikke Södergren på start. Han mislyktes i noen avgjørende VM-uttaksløp, og til tross for sterke løp på forsesongen ble det ikke funnet plass til ham i den svenske troppen. «Jag känner mig grundlurad av skid-UK!» kommenterte Södergren etter at uttaket ble kjent.

Under OL i Innsbruck i 1976 var endelig Södergren på plass i den svenske troppen. Södergren fikk gå alle fire distansene, og til tross for at han ble regnet som en sprinter avsluttet han OL med sin største prestasjon som skiløper: OL-bronse på femmila.

Södergren gikk flere sterke løp på forsesongen i 1978, bl.a. 4. plass 15 km og stafettseier i Davos. Han fikk gå 15 km under VM i Lahti, der han gikk inn til en skuffende 33. plass. Etter 1978-sesongen takket han nei til videre landslagsplass og la langrennsskiene på hylla.

Om de øvrige langrennsløperne

Blant de norske deltakerne i Murau i 1967 finner vi imidlertid ingen som senere skulle prege resultatlistene. De to medaljevinnerne i yngre junior – Erik Røsbak og Anders Lenes – var begge regnet blant våre største talenter på denne tiden, men ingen av dem fikk noen stor suksess som senior. Anders Lenes er allerede presentert i vår serie om «Lovende juniorer som forsvant», og Erik Røsbak vil bli omtalt i en senere artikkel.

Stein Andreassen tok senere på sesongen en klar seier i klasse eldre junior under junior-NM, og han ble nr 3 i juniorklassen både i Holmenkollen og Svenska Skidspelen. Som senior fikk han sitt beste resultat da han ble nr 2 i A-klassen under NM 15 km i 1969. Han ble i tillegg slått av de 8 som gikk i eliteklassen, slik at han hadde 10. beste tid.

Andreaasen var egentlig fra Vang, men fra 1967 representerte han Nybygda, slik også Erik Røsbak gjorde. Sammen med Ole Ellefsæter utgjorde de et slagkraftig stafettlag, som tok NM-sølv i 1972 etter å ha tatt 4. plass tre år på rad (uten Røsbak i 1970, men ellers med samme lag hvert år).

Andreassen vant ellers det tradisjonsrike Vidarløpet i 1970, etter en hard kamp med Bjørn Arvnes,

Erik Sandberg var opprinnelig fra Åslia, men hadde meldt overgang til Engerdal foran 1967-sesongen, og sammen med Gjermund og Jo Eggen tok han NM-bronse i stafett denne sesongen. Han ble nr 4 i junior-NM (eldre junior) og nr 8 i juniorklassen i Holmenkollen i 1967, men som senior markerte han seg lite. Han fortsatte imidlertid å bidra til flere hederlige stafettplasseringer for Engerdal, både i Østbystafetten (3. plass 1972 og 2. plass 1973) og NM-stafett (7. plass 1971 og 8. plass 1973). Hans beste NM-plassering som senior er så vidt vi vet en 58. plass på 30 km i 1977.

Går vi lengre ned på resultatlista finner vi ingen som senere utmerket seg i den eldste klassen. Hartmut Döpp var OL-deltaker for Vest-Tyskland i Sapporo 1972, med 32. plass på 15 km som beste resultat. Han gikk også på stafettlaget som ble nr 7. Jan Michalko var OL-deltaker for Tsjekkoslovakia i 1972 og 1976. Han gikk alle 4 distansene i Sapporo, og ble nr 30 både på 15 og 50 km. Rune Mattsson var en lovende svensk skiløper på begynnelsen av 1970-tallet. Han vant 15 km i Zakopane, tok 2. plass på 15 km i Kiruna, ble nr 8 på 15 km i Le Brassus og nr 36 på 15 km i Holmenkollen i 1970. Senere

I den yngste klassen gjenkjenner vi imidlertid finske Juha Mieto (OL-gull stafett 1976, OL-sølv 15 km og 50 km 1980, VM-sølv 30 km 1974, 6 ganger Kollen-vinner) og den overraskende bronsevinneren fra VM-femmila i 1974 – Stanislav Henych.

Følg med! Serien om prøve-EM for junior i 1967 fortsetter