Av Karl Birger Sælør
22 ganger hadde norske langrennsløpere forsøkt å vinne 30 km i OL og VM uten å klare det. Mandag 10. februar 1992 ble «forbannelsen» endelig brutt.
Vegard Ulvang hadde tatt bronse i OL 1988, sølv i VM 1989 og bronse i VM 1991 på 3-mila. At den sympatiske sliteren fra Kirkenes gikk til topps i 1992 og sikret skinasjonen Norges første individuelle OL-gull på 16 år var vel fortjent.
At Bjørn Dæhlie og Terje Langli sørget for at seierspallen ble helnorsk, og at Erling Jevne ble nummer fem, gjør at denne olympiske dagen i franske Albertville den dag i dag står som en av de aller største dagene i norsk skihistorie.
– Dette er stort; fryktelig stort, sa Vegard Ulvang, mens hundrevis av nordmenn viftet med norske flagg og hyllet de norske skiheltene.
En time, 22 minutter og 27,8 sekunder var det historiske tallet; tiden Ulvang brukte for å bli Norges første tremilsmester i OL eller VM. Godt under halvannen time brukte han på å slette ut noe som var i ferd med å bli en skamplett i norsk skihistorie.
Bjørn Dæhlie hadde vunnet de tre siste verdenscup-rennene før OL, og han var den naturlige favoritten, men Vegard Ulvang var topp motivert og innstilt på kjempe om gullet på den klassiske 3-mila.
– Det blir et visst press av stadig å bli kalt den evige toer. Jeg prøvde å overhøre kritikken mot meg. Visste at den var usakelig. Likevel var jeg mer spent i kroppen foran dette løpet enn jeg likte, sa gullgutten etter den store triumfen.
Vegard Ulvang åpnet hardt, men Bjørn Dæhlie åpnet enda hardere. Etter hvert begynte Ulvang å gi på litt ekstra. Han skjønte at dette ville bli en kamp mellom de to norske. Ved passering 24 km fikk Ulvang beskjed om at han gikk fortest.
– Den meldingen var som å få «ei pil i ræva». Det var en enorm inspirasjon. Derfra og inn til mål gav jeg jernet uten tanke på å stivne, sa Ulvang.
Da han nærmet seg skistadion var det ingen tvil. Ved målpassering kunne Vegard Ulvang juble og strekke armene i været. Endelig var han blitt olympisk mester. Bjørn Dæhlie tapte mye på slutten og ble slått med 46,2 sekunder. Terje Langli på bronseplass var 28,5 sekunder bak Dæhlie.
Vegard Ulvang var i skikkelig vinnerbonus i Albertville og sikret seg en ny gullmedalje på 10 km klassisk, der Marco Albarello og Christer Majbeck tok sølv og bronse.
Bjørn Dæhlie ble nummer fire, men på 15 km fristil jaktstart gikk Dæhlie forbi de tre som lå foran etter 10 km klassisk og sikret seg et suverent olympisk mesterskap. Vegard Ulvang vant spurten om sølvet, og henviste italienerne Vanzetta og Albarello til tredje- og fjerdeplass.
På 50 km vant Bjørn Dæhlie nok en gullmedalje, og sørget for at han og Ulvang delte de fire individuelle gullmedaljene mellom seg; to til hver, og selvsagt vant Norge stafetten også, for første gang i OL siden Grenoble 1968. Terje Langli, Vegard Ulvang, Kristen Skjeldal og Bjørn Dæhlie gikk på gullaget. Stafetten ble avgjort av Vegard Ulvang som på andre etappe slo knockout på sterke konkurrenter som Albarello, Majbeck og Kirvesniemi.
PS: På pressekonferansen etter 50 km fikk Bjørn Dæhlie gode råd av sølvvinner Maurilio De Zolt (41): – Ta et glass rødvin eller tre til middagen, så blir du bare bedre og bedre. Da kan du holde ut like lenge som meg og få med deg fem nye OL, sa italieneren.
OL i Albertville vil for alltid stå med gullskrift i norsk langrennshistorie. Norge hadde tatt solide grep på alle måter etter fiaskoen med null gull i Calgary 1988. Sammen med VM 1991 markerte OL 1992 starten på gullalderen for norsk skisport; en gullalder som lever fortsatt!
Fullstendige resultater fra tremila, med mellomtider >>
Kilde: Sportsboken 1992