VM i Falun 1993: Norge dominerer langrennsøvelsene

I 1993 skulle Falun arrangere ski-VM for tredje gang. Sverige hadde dominert langrennssporten for herrer mer eller mindre kontinuerlig fra VM i 1978 til VM i 1989, med 4 individuelle OL-gull, 8 VM-gull, 7 WC-sammenlagtseiere, og 2 OL-gull og 3 VM-gull i stafett (Individuelt fordeler dette seg på Gunde Svan med 2 OL-gull, 4 VM-gull og 5 WC- sammenlagtseiere, Thomas Wassberg med 2 OL-gull og 2 VM-gull, Sven Åke Lundbäck med 1 VM-gull og 1 WC- sammenlagtseier, Thomas Eriksson med 1 VM-gull, og Torgny Mogren med 1 WC-sammenlagtseier).

Med ett unntak hadde de norske langrennsløperne bare dårlige minner fra de tidligere mesterskapene i Falun. De siste årene hadde imidlertid Norge utfordret Sveriges dominerende posisjon, og under OL i Albertville i 1992 hadde de norske løperne tatt fem av fem mulige gull, i tillegg til to sølv og en bronse.

I 1993 skulle altså Sverige arrangere ski-VM på hjemmebane. Skulle de benytte anledningen til å ta tilbake langrennstronen? Eller skulle Norge befeste sin nyvunne posisjon som dominerende langrennsnasjon for herrer?

Det skulle vise seg at mesterskapet på hjemmebane ble en nedtur for de svenske langrennsløperne. Inntil femmila var Torgny Mogrens sjetteplass på jaktstarten den beste svenske prestasjonen. Heller ikke i stafettene ble det bedre enn sjetteplass hverken for menn eller damer.

Likevel var det en skiløper bosatt i Sverige, som snakket litt svensk, som skulle by de norske løperne på mest motstand. Vladimir Smirnov, den tidligere sovjetiske toppløperen, som nå gikk for Kazakhstan, hadde bosatt seg i Sverige, for å bygge en ny karriere med egne sponsorer, og dette arbeidet begynte nå å gi resultater.

Dæhlie verdensmester også i klassisk

VMs åpningsdistanse var som vanlig tremila, som tidligere hadde vært problemdistanse nummer èn for de norske løperne. Året før hadde de norske løperne endelig gått til topps på distansen – og det til gagns – ved å vinne tredobbelt under OL i Albertville, med Vegard Ulvang på toppen av seierspallen. Denne gang var det Bjørn Dæhlie sin tur. Han viste at han også kunne vinne en mesterskapstittel i klassisk stil, og tok Norges første VM-tittel på 30 km.

Faksimile Stavanger Aftenblad 22.2.1993 – Aftenbladets utsendte beskriver Bjørn Dæhlie som den komplette langrennsløper etter at han brøt den siste barrieren og vant den klassiske tremila i VM – en distanse han tidligere aldri hadde hatt skikkelig grep på.
Faksimile Stavanger Aftenblad 22.2.1993 – Aftenbladets utsendte beskriver Bjørn Dæhlie som den komplette langrennsløper etter at han brøt den siste barrieren og vant den klassiske tremila i VM – en distanse han tidligere aldri hadde hatt skikkelig grep på.

Vegard Ulvang avgjorde for en gangs skyld en sekundstrid med Vladimir Smirnov til sin egen fordel, og sikret norsk dobbeltseier. Smirnov hadde kontroll på andreplassen gjennom mesteparten av løpet, og ledet på det meste med et halvt minutt på Ulvang. Per Knut Aaland, smører for det norske VM-laget, klokket 4 sekunder Smirnovs favør så sent som 350 meter fra mål. Men Ulvang avsluttet med sugende dobbelttak og strakk foten fram da han passerte målstreken, og knep sølvet 3 tidels sekund foran Smirnov.

Ny norsk gullvinner på 10 km klassisk

På 10 km klassisk var det duket for en ny norsk verdensmester. I en spennende og jevn konkurranse, der det skilte mindre enn 10 sekunder mellom de fire beste, var det Sture Sivertsen som hadde marginene på sin side. Også her blandet Vladimir Smirnov seg inn i medaljekampen og knep sølvmedaljen på det som ellers ville blitt en helnorsk affære. Smirnov var 3.9 sekunder for sent å ta gullet, men gikk i mål 2.6 sekunder foran Vegard Ulvang, som på sin side var 2.2 sekunder foran Bjørn Dæhlie, som for en gangs skyld havnet utenfor pallen.

Dramatikk på jaktstarten

Det var – ikke overraskende – på jaktstarten den store dramatikken oppstod. Bjørn Dæhlie og Vladimir Smirnov opparbeidet seg raskt en ledelse på Sivertsen og Ulvang, og det ble tidlig klart at kampen om gullmedaljen kom til å stå mellom disse to. De fulgte hverandre runde etter runde, og ingen av dem klarte å opparbeide seg en ledelse, heller ikke opp den beryktede Mördarbakken, som fikk sin debut i dette mesterskapet.

Smirnov kom først inn på oppløpet, gikk først feil vei inn på oppløpet, krysset så over til riktig bane, og la seg foran Bjørn Dæhlie igjen (Smirnov hindret kanskje Dæhlie en tanke, og gjorde seg skyldig i to regelbrudd som i dag ville medført diskvalifikasjon). Bjørn Dæhlie slet med å komme forbi, men kom opp på siden av Smirnov like før mål og fikk slengt foten fram. Men hvem var først over mål?

Etter innspurten stod Smirnovs navn øverst på resultatlisten flere minutter, og speakerne utropte ham til vinner. Men måldommerne studerte regelboka og målfoto og ble i tvil. Smirnov bøyde kroppen framover mens Dæhlie strakk fram foten. For publikum og TV-seere så det ut som de gikk likt over mål, men TV-kameraet som stod langs målstreken viste at Dæhlies skistøvel og legg var først over mål. Smirnov var naturlig nok sint og fortvilet og ville legge inn protest, men da han fikk se TV-bildene måtte han innrømme at han ble slått – av Dæhlies lange fot.

Vi unner oss å se innspurten, med parhestene Kjell Kristian Rike og Jon Herwig Carlsen bak mikrofonen:

Bjørn Dæhlie hadde ingen problemer med å forstå Smirnovs reaksjon da avgjørelsen falt, og sa dette til pressen da det hele hadde roet seg:

Rent menneskelig er dette ikke lett. Smirnov er en god venn. Da jeg lå nede og så at Smirnovs navn kom opp på tavlen først, følte jeg meg helt tom innvendig. Jeg vet hvor glad Smirnov må ha vært. Det må være fryktelig å høre etterpå at, “hør her gutten min, du har tapt likevel”. Jeg forstår at han ble sint.

.. før han inviterte Smirnov og familien til middag på det norske hotellet, med Arne Brimi som kokk.

Også under Lillehammer-OL året etter måtte Smirnov to ganger ta til takke med sølv bak Bjørn Dæhlie, men på femmila fikk han endelig det OL-gullet som hele langrennsverden unnet ham. Og i 1995 ble han VM-konge i Thunder Bay med 3 individuelle VM-gull og 1 bronse.

Aldri truet på stafetten

På stafetten var Norge aldri egentlig truet. Etter de to klassiske etappene hadde Sture Sivertsen og Vegard Ulvang sikret Norge en ledelse på nærmere minuttet, og selv om klassiskspesialisten Terje Langli måtte gi fra seg mye av dette forspranget på sin fristilsetappe, så sendte han Bjørn Dæhlie ut med 16 sekunders ledelse. Dæhlie økte ledelsen til rundt halvminuttet, og Italia og Russland jaget hverandre i kampen om sølvet bak, var det aldri tvil om hvor seieren skulle gå. Dæhlie mottak publikums hyllest på oppløpet, stoppet opp foran mållinjen, der han bukket  før han rolig gikk over mål til et nytt norsk gull – 8.6 sekunder foran Italia.

Faksimile Stavanger Aftenblad 27.2.1993. Etter at Norge hadde vunnet sin tredje mesterskapsstafett på rad skrev SA på forsiden «Og mer skal det bli!». Allerede under OL på Lillehammer året etter ble det tre nye gull til de norske langrennsguttene. Og rekken av stafettseiere i VM stoppet ikke før i 1999.
Faksimile Stavanger Aftenblad 27.2.1993. Etter at Norge hadde vunnet sin tredje mesterskapsstafett på rad skrev SA på forsiden «Og mer skal det bli!». Allerede under OL på Lillehammer året etter ble det tre nye gull til de norske langrennsguttene. Og rekken av stafettseiere i VM stoppet ikke før i 1999.

Stafettseieren var Norges 9. strake mesterskapsgull (OL + VM) på herresiden. Norge hadde vunnet sin tredje mesterskapsstafett på rad, i tillegg til tre på rad på 10 km klassisk, to på rad på 30 km og to på rad på 15 km jaktstart. Da fikk det heller våge seg at Torgny Mogren brøt den norske seiersrekka og sikret svensk jubel på den avsluttende femmila. Også franskmannen Hervé Balland gikk raskere enn Bjørn Dæhlie, og sikret en overraskende fransk sølvmedalje.

Den norske medaljefangsten i herrelangrenn i Falun ble totalt 4 gull, 1 sølv og 2 bronse. Sverige måtte nøye seg med 1 gull og 2 sjetteplasser.