Da VM skulle arrangeres i Falun i 1993 var det gått 27 år siden Bjørn Wirkola vant dobbeltseier på hjemmebane under VM i Oslo i 1966. I mellomtiden hadde norsk hoppsport vært gjennom en lang nedtur, dog med enkelte lyspunkt, som Per Bergeruds gull i Bergiselbakken under VM i Seefeld i 1985 og suksess under VM i Oslo i 1982, med gull i den nyopprettede lagkonkurransen, sølv til Olav Hansson i Holmenkollbakken og bronse til Ole Bremseth i Midtstubakken.
Så sent som under VM i Val di Fiemme i 1991 hadde det blitt to VM-sølv til de norske hopperne – medaljer som begge kunne vært gull om dommerne hadde gjort jobben sin skikkelig. Men OL i Albertville i 1992 skulle bli tidenes nedtur for norsk hoppsport – med 18. plass til Magne Johansen som beste norske plassering i storbakken, 35. plass til Øyvind Berg som beste norske plassering i normalbakken og en skuffende 7. plass i lagkonkurransen. 24 år gamle Espen Bredesen hadde bare rumenske Virgil Neagoe bak seg på resultatlista i storbakken, og i normalbakken måtte han også se seg slått med mer enn 16 poeng av rumeneren og endte helt sist.
Mye av forklaringen på den dårlige norske hoppingen lå i overgangen til V-stilen. Tre år etter at svenske Jan Bokløv vant verdenscupen sammenlagt ved å bruke sin spesielle hoppstil, hadde de fleste nasjoner innsett at for å følge med i utviklingen måtte de legge om til V-stil. Men i Norge var motstanden stor, og et vedtak i FIS om at bruk av V-stil ikke lenger skulle straffes av dommerne ble totalt ignorert. Ingen norske hopptrenere hadde introdusert V-stilen for sine hoppere, og svært få norske hoppere behersket V-stilen i OL-sesongen. Magne Johansen hadde riktignok tjuvtrent på den nye stilen, og ble da også beste nordmann i storbakken i Albertville.
Da resten av hoppverden tok i bruk V-stilen i begynnelsen av 1992-sesongen ble hopp-Norge tatt på senga, og de norske hopperne ble regelrett frahoppet. Den norske landslagssjefen, Bertil Pålsrud, ble pålagt å ta i bruk V-stilen fjorten dager før OL. Det endte i katastrofe.
Innen VM-sesongen 1993 var det et totalt forvandlet norsk hopplandslag som startet sesongen. De norske hopperne hadde fått bedre grep på den nye stilen, og dette skulle gi resultater som ingen hadde drømt om året før. VM i Falun resulterte i VM-gull til Espen Bredesen i storbakken og VM-gull til det norske laget i lagkonkurransen. For Bredesen kom imidlertid gjennombruddet med bruk av V-stil i grevens tid – under skiflygingen i Kulm, tre uker før VM.
Kulm-rennet ble nærmest en åpenbaring for meg. Det var der jeg fant ut hvordan jeg måtte hoppe for å bli best – ikke bare i skiflygingsbakker, men også i mindre skibakker. Det gjaldt rett og slett å hoppe med livet som innsats hver gang.
Espen Bredesen, Sportsboken 93-94
Espen Bredesens gull i storbakken kom etter det Arne Scheie karakteriserte som tidenes beste skihopp. I første omgang slo Bredesen til med et drømmehopp på 125.5 meter – 9 meter lengre enn den tidligere bakkerekorden. Og selv om han slo av 15 meter i andre omgang, var det tilstrekkelig til å sikre VM-gull. Ifølge Bredesen selv var hoppet perfekt fra satsen til landingen, og etter det lange svevet var det ikke noe problem å sette nedslag – oppdriften som gjorde svevet mulig gjorde også landingen fjærlett.
Én av dommerne belønnet Bredesen med 20-tallet, men flere av våre hoppveteraner mente at hoppet burde vært dømt til 5 x 20 i stil – de fant ingenting å trekke i det de mente var et perfekt hopp.
Blant tilskuerne i Falun var bl.a. Kong Harald, som feiret 56-årsdagen sin med å se Espen Bredesen vinne VM-gull. Bredesen takket kongen for gode råd og spøkte med at han hadde kongen i støtteapparatet sitt. Etter at Bredesen hadde vunnet NM-gull på Lillehammer like før VM i Falun, hadde nemlig kongen hilst ham, med beskjed om å gjøre likedan i Falun.
Forklaringen på forvandlingen av det norske laget fra OL i 1992 til VM i 1993 var imidlertid ikke bare bruken av V-stilen. Den nybakte verdensmesteren trakk fram den nye treneren, Trond Jøran Pedersen, som en viktig suksessfaktor. Pedersen hadde hatt suksess som landslagstrener for det svenske hopplandslaget i to sesonger, og ble ansatt som ny landslagssjef for det norske hopplandslaget våren 1992.
Pedersen introduserte en ny treningsfilosofi, med vekt på kameratskap, selvtillit og enkle arbeidsoppgaver. Han introduserte også en ny satsteknikk, der satsen startet i hælen i stedet for i tærne, slik det hadde vært vanlig tidligere. Når de norske hopperne i tillegg fikk ett års trening med V-stilen, var det et altså et totalt forvandlet norsk lag som presenterte seg i 1993-sesongen.
To dager etter seieren i storbakken var Bredesen kaptein på det norske laget som tok en suveren seier i laghoppingen i samme bakke. Sammen med ungguttene Helge Brendryen (18), Bjørn Myrbakken (20) og Øyvind Berg (21) sørget Bredesen for et nytt norsk hoppgull – 48.9 poeng foran et kombinert tsjekkisk/slovakisk lag.
For Bredesen ble seieren i Falun starten på et år med suksess i hoppbakken. Noen uker etter VM-seieren vant han prøve-OL på Lillehammer og Holmenkollrennet før han avsluttet sesongen med å vinne skiflygingen i Planica.
I 1994 vant han den tysk-østerrikske hoppuka, etter å ha vunnet nyttårshopprennet i Garmisch-Partenkirchen og avslutningsrennet i Bischofshofen. I opptakten til OL på Lillehammer tok han sølv i VM i skiflyging før OL endte med OL-gull i normalbakken og sølv i storbakken. Han avsluttet jubelsesongen med å vinne verdenscupen sammenlagt og sette ny verdensrekord med 209 meter i Planica.