Av Bjarte Hetland
NB! Artikkelen ble første gang publisert ved sesongslutt i 2016.
Kombinertsesongen ble avrundet denne helgen med tre både spennende og tildels dramatiske innspurter. I den forbindelse benytter skihistorie.no anledningen til å gratulere de norske kombinertløperne med vel gjennomført sesong. Samtidig markerer vi et aldri så lite 50-årsjubileum som ellers ser ut til å ha gått nokså ubemerket hen. Vi skal tilbake til VM i Oslo, der forslaget om jaktstart i den avsluttende langrennsøvelsen dukket opp for for første gang.
Det er Gunder Gundersen som har fått æren for å ha foreslått og innført metoden, og selv om han var den første til å gjennomføre forsøk med metoden, var det faktisk ikke han som kom med forslaget. Diskusjonen om det bør hete Gunder-metoden eller Veronica-metoden dukker med jevne mellomrom opp i Aftenposten, og det har sin helt spesielle årsak.
Bakgrunnen for forslaget var at kombinertsporten var i ferd med å miste interessen både blant publikum og deltakere. Utregning av poeng, særlig i hoppbakken, var innviklet og tidkrevende. Det ble hoppet tre omganger, men bare de to beste talte for hver løper. I tillegg ble lengdepoengene utregnet etter det lengste hoppet i hver omgang. Det kunne gå lang tid før resultatene forelå – og noen ganger måtte man vente til dagen etter.
Fra Knut Bakketun, som var aktiv kombinertløper på denne tiden, har vi fått følgende historie som illustrerer kombinertsportens stilling:
Me var 4 vossingar (Arne Bystøl, Magne Sørestrand, Odd Bakketun og meg sjølv) som deltok i NM og større nasjonale konkurransar desse åra. Dette var litt spesielt for ei lita vestlandsbygd. Bjørgulv Iversen (”Bei”) var sportsjournalist i Bergens Tidende (BT) og syns at han for skams skuld måtte dekke dette. Men han avslutta kvar reportasje med desse orda : ”Forøvrig mener jeg kombinertsporten ikke har noen fremtid”.
Forslaget – signert Veronica
Forslaget om at det kombinerte langrennet skulle gjennomføres som jaktstart, der vinneren av hopprennet gikk ut først, og de øvrige løperne i en avstand som tilsvarte tidsdifferansen etter hopprennet, ble første gang ført i pennen av journalisten Vera Reff (under psevdonymet Veronica) under vignetten Veronica på VM, i Aftenposten 22. februar 1966, i forbindelse med det pågående verdensmesterskapet:
Det klages over manglende interesse for kombinert renn. Publikum engasjeres ikke, fordi resultatet ikke foreligger umiddelbart.
Jeg tillater meg derfor, i all beskjedenhet, å komme med et forslag til FIS om en ny ordning, slik at det blir adskillig mer dramatikk, spenning og publikumshow:
La rekkefølgen i hopprennet bestemme startrekkefølgen i langrennet, slik at bestemann av hopperne starter som nummer én, og de øvrige følger efter med en tidsforskjell som resultatet av hopprennet tilsier.
En slik ordning vil resultere i et langrenn med virkelig spenning. Det blir enslags handicap, der samtlige løpere teoretisk går jamsis i mål. Akkurat som på veddeløpsbanen.
Avgjørelsen blir svært enkel i og med at rekkefølgen (den endelige) blir slik som løperne passerer mål. Førstemann i mål er altså automatisk vinner av kombinert.
Dette bare som et lite forslag.
Og Gunder Gundersen, som på denne tiden var leder av Teknisk Komité Kombinert, likte dette forslaget.
Den første testen av Gunder-metoden ble foretatt under et nasjonalt renn på Lillehammer i desember 1966. Junioren Ståle Aurtande vant hopprennet, og fikk æren av å bli den første som gikk ut i det første kombinertlangrennet avviklet etter den nye metoden. Vinner av rennet ble Mikkel Dobloug.
Metoden ble brukt i enkeltrenn nasjonalt de neste sesongene, da Gunder Gundersen var leder for kombinertkomitéen i skiforbundet, og Gundersen selv var godt fornøyd med forsøkene.
Gunder-metoden testes i Svenska Skidspelen
Metoden ble uttestet under kombinertkonkurransen i Svenska Skidspelen både i 1968 og 1969, og ble omtalt som en publikumssuksess. I 1968 ble det kombinerte hopprennet vunnet av nordmannen Gjert Andersen, som da fikk æren av å gå først ut i det første internasjonale kombinertlangrennet avviklet etter den nye metoden. Russeren Aleksander Nosov fikk imidlertid gleden av å gå først i mål, som vinner etter Gunder-metoden, mens Andersen falt tilbake til 7. plass.
I 1969 avgjorde Kåre Olav Berg en uhyre spennende duell med tsjekkeren Ladislav Rygl i Svenska Skidspelen.
Gunder-metoden i Holmenkollen
I 1970 ble Gunder/Veronica-metoden første gang benyttet i Holmenkollen, med tyske Karl-Heinz Luck som vinner. Metoden ble imidlertid ingen suksess for nordmannen Gjert Andersen, som ledet etter hopprennet. Han var syk og måtte se seg forbigått av alle som startet bak ham.
Den øst-tyske vinneren kommenterte til Stavanger Aftenblad etter løpet at han syntes Gunder-metoden var både spennende og inspirerende. Andreplassen i løpet gikk til Markus Svendsen, som avanserte fra 17. plass i hopprennet. Stavanger Aftenblad kalte den nye kombinertformen publikumsvennlig, men hverken Svendsen eller den norske kombinertlederen Arne Larsen hadde noen særlig tro på at Gunder-metoden var framtiden for kombinertsporten. Larsen fryktet mannefall bakover i rekkene, blant de som var beskjedent plassert etter hopprennet. På denne tiden var det langt større forskjell mellom kombinertløperne både i hoppbakken og i langrennssporet enn det vi ser i dag, så frykten er på sett og vis forståelig.
Beste langrennstid i Kollen fikk Viljar-gutten Odd Bakketun, som imidlertid hadde et håpløst utgangspunkt med sisteplass etter hopprennet, så han ble likevel bare nr 17 i mål. Broren Knut gikk også et godt langrenn. Med et noe bedre utgangspunkt enn Odd, og fjerde beste langrennstid, gjorde Knut Bakketun sitt beste løp i Holmenkollen og gikk i mål som 12. mann i konkurransen. Knut Bakketun forteller til skihistorie.no at han som hadde styrken sin i langrennssporet syntes Gunder-metoden var spennende og bra, men at det naturlig nok var en viss skepsis blant de beste hopperne, som i verste fall måtte brøyte løype om det ble snøvær.
Bakketun oppfattet testen i Holmenkollen som vellykket, og for ham var det ekstra motiverende når han stadig gikk seg oppover på resultatlista. Vi lar Bakketun selv fortelle:
– Kollen 1970 hugsa eg godt. Det var eit høgdepunkt i mi ”kombinertkarriere”. Eg hoppa heller svakt, og la ut i langrennet som nr 30 og kom i mål som nr 12. Klart det var inspirerande å passere so mange konkurrentar under vegs. Eg hugsar eg tok igjen ein japanar på Gratishaugen som ikkje ville gje løype. Eg ropa høgt og tydeleg, men han flytta seg ikkje. Kanskje skjøna han ikkje vossamål? Kanskje brukte eg eine skuldra litt? I alle fall vart det plutseleg plass i sporet likevel og eg kom før han i mål (Kan ikkje hugsa at han leverte nokon protest).
Den japanske løperen som Bakketun forteller om må ha vært Nobutaka Sasaki. Han startet som nr 7 og kom i mål som nr 14, cirka fem sekunder bak Bakketun.
Gunder-metoden ble også testet under Monolittrennet 1971, der Henning Weid både gikk først ut og først i mål, men deretter hører vi lite om hverken Gunder- eller Veronica-metoden før sent på 1970-tallet. I 1979 fikk arrangøren av Lahtispelen tillatelse til å bruke ordningen, etter at finnene hadde brukt ordningen i kretsrenn tidligere. Dette løpet ble imidlertid ikke spennende, da finske Jouko Karjalainen gikk først ut etter hopprennet, og deretter var han også suverent best i langrennet.
Først i 1980, ti år etter debuten, stod Gunder-metoden på nytt på programmet i Holmenkollen. Denne gang med øst-tyske Uwe Dotzauer som vinner.
Metoden brer om seg
I løpet av 1981 ble stadig flere internasjonale renn gjennomført etter Gunder-metoden, og i motsetning til da metoden ble testet 10 år tidligere, var løperne nå positive til nyordningen. For publikum var det en klar forbedring, og metoden og fornyelsen av sporten ble applaudert i pressen.
I Lahti viste også vinneren av hopprennet at det ikke bare var de beste langrennsløperne som kunne vinne med Gunder-metoden. Unggutten Hubert Schwarz fra Vest-Tyskland gikk ut med en ledelse på mer enn 2 minutter på de sterkeste konkurrentene, og holdt overraskende unna for løperne som kom halsende bak. Nordmannen Hallstein Bøgseth avgjorde spurtduellen med sveitsiske Karl Lustenberger og finske Jouko Karjalainen, og gikk i mål til 2. plass, etter å ha vært nr 6 etter hopprennet.
NM ble avgjort etter Gunder-metoden for første (?) gang i 1982, med Tom Sandberg som norgesmester. Han hentet inn to minutter på lederen etter hopprennet, Espen Andersen, og slo ham på oppløpet.
VM i Oslo 1982
Innføring av en lagkonkurranse i kombinert satte fart på utviklingen. Lagkonkurransen bestod av hopprenn og deretter stafett med 3 mann på hvert lag, med start etter Gunder-metoden. Det ble gjennomført en nasjonal kretsstafett i desember 1980, og med rennleder for kombinert, Gunder Gundersen, i spissen, foreslo arrangøren av ski-VM i Oslo 1982 at denne konkurransen ble satt på programmet. Forslaget ble gjennomført, med Øst-Tyskland som den første verdensmester i kombinert lagkonkurranse.
Da Tom Sandberg ble individuell verdensmester i 1982, i tidenes jevneste kombinertkonkurranse, var det imidlertid individuell start. Det skilte til slutt bare 97 hundredeler mellom de tre medaljevinnerne i Oslo. Tenk for en duell det ville blitt med Gunder-metoden!
Fra sesongen 1983/84 ble metoden brukt i alle verdenscuprenn, men det var fortsatt individuell start da Tom Sandberg tok OL-gull i Sarajevo i 1984.
Den første individuelle verdensmester
19. januar 1985 ble den første individuelle verdensmester kåres etter Gunder-metoden i langrennsløypene i Seefeld. Mange håpet og trodde på norsk seier. Geir Andersen hadde nemlig hoppet bra og skulle gå ut som nr 3. Riktignok var han 2:28 bak øst-tyskeren Heiko Hunger, som hadde vunnet hopprennet suverent, men Andersen hadde tidligere på sesongen slått Hunger med denne tidsmarginen, så det kunne bli spennende. Cirka 35 sekunder foran Andersen startet vest-tyskeren Hubert Schwarz, men det skulle være overkommelig. Østerrikeren Klaus Sulzenbacher startet som nummer 4 halvminuttet bak Andersen, mens vest-tyske Hermann Weinbuch gikk ut som nr 7, et snaut minutt bak Andersen.
Vel halvveis i løpet hadde Weinbuch tatt igjen både Andersen og de øvrige fem som startet foran ham. Derfra og inn ble det en parademarsj for tyskeren, som gikk i mål 1:08 foran Geir Andersen, som tok sølv. Weinbuch var riktignok en god langrennsløper, men ingen hadde ventet at han skulle slå Andersen med over to minutter.
Weinbuch (og mange med ham) hadde nemlig smurt med ren glidvoks og skøytet hele løpet, mens hele det norske laget hadde benyttet festesmurning. Dette var midt under skøyterevolusjonen, og til tross for at det overraskende var blitt fritt fram for bruk av skøyting, uten noen restriksjoner, både i langrenn og kombinert, valgte det norske kombinertlaget å bruke festesmurning – og angret etterpå på dette valget. Som vi vet valgte langrennsleiren senere å beholde klassisk og skøyting (fristil) som to separate stilarter, mens kombinert valgte bort klassisk langrenn totalt. Geir Andersen ble dermed den siste kombinertløper som tok VM-medalje med festesmurning.
To år senere var det en nordmann som kunne gå først i mål etter et sterkt langrenn, under kombinert-VM i Oberstdorf. Denne gang var det Weinbuchs tur til å bli parkert – av Torbjørn Løkken. I 1988 var innføringen av Gunder-metoden gjennomført også i de Olympiske Leker, med sveitsiske Hippolyt Kempf som vinner.
Gunder-metoden også i langrenn
Da langrennssporten innførte jaktstart mot slutten av 1980-tallet, var det etter modell av den nye kombinertformen, og ble i starten kalt for «Gunder-metoden i langrenn». Denne konkurranseformen ble også positivt mottatt av publikum, men ikke av løperne. Jaktstarten fikk da heller ikke mer enn drøyt 10 års levetid som mesterskapsøvelse. Den har imidlertid fått sin renessanse i forbindelse med innføringen av flerdagersrenn i langrenn – Tour de Ski og mini-tourene – som avsluttes med jaktstart. Det er imidlertid en annen historie, som vi helt sikkert kommer tilbake til senere.
Vi avslutter med en stor takk til Aftenpostens Vera «Veronica» Reff og den framsynte kombinertlederen Gunder Gundersen, som sørget for at kombinertsporten ble en skikkelig publikumssport!
Kilder: Aftenpostens digitale arkiv, Stavanger Aftenblads digitale arkiv, Knut Bakketun