Foran Sotsji – prøve-OL 2001

Salt Lake City – Soldier Hollow / Park City 2001

Som vanlig når prøve-OL arrangeres utenfor Europa, og under oppkjøringen til et verdensmesterskap i nordiske grener, var deltakelsen noe redusert, særlig i langrennsøvelsene. Langrennsøvelsene gikk også delvis parallelt med det norske mesterskapet, og Norge stilte derfor bare med sprintere under prøve-OL.

OL i Salt Lake City introduserte flere nye/endrede øvelser på langrennsprogrammet:

  • Sprintøvelsen fikk sin mesterskapsdebut under VM i Lahti senere i 2001, og stod for første gang på OL-programmet i 2002.
  • Den tradisjonelle tremila ble for første gang gjennomført som fellesstart under OL i 2002. Det samme gjaldt 15 km for kvinner.
  • Jaktstarten ble for første (og eneste) gang i OL-sammenheng gjennomført som 10 km klassisk individuell start + 10 km jaktstart i fristil på samme dag (5 + 5 km for kvinner) etter at denne varianten også var brukt i VM-sammenheng første gang i Lahti.

Alle de nye øvelsene stod også på programmet under prøve-OL, som hadde det bredeste øvelsesprogrammet siden prøve-OL i Sapporo i 1971.

30 km fristil fellesstart

  1. Johann Mühlegg, Spania
  2. Christian Hoffmann, Østerrike
  3. René Sommerfeldt, Tyskland
  4. Ron Spanuth, Tyskland
  5. Cristian Zorzi, Italia
  6. Pietro Piller Cottrer, Italia

Tyske Johann Mühlegg vant fellesstarten 10 sekunder foran østerrikske Christian Hoffman. Resten av feltet var over minuttet bak. Mühlegg ble juniorverdensmester i 1989 og 1990 og representerte Tyskland under OL både i 1992, 1994 og 1998. Etter flere kontroverser med det tyske skiforbundet var han blitt kastet ut av landslaget etter OL i 1998. Mühlegg søkte om spansk statsborgerskap og representerte Spania fra sesongen 2000.

Han tok sin første verdenscupseier denne sesongen og vant også verdenscupen sammenlagt. Senere i 2001 tok han VM-gull på 50 km og ble til slutt nr 2 i verdenscupen, bare slått av svenske Per Elofsson. På OL’s åpningsdistanse i Salt Lake City sprengte Mühlegg feltet allerede fra starten og gikk i mål til en suveren seier, 2 minutter for Christian Hoffmann, som gjentok andreplassen fra prøve-OL. Seiersmarginen, og måten Mühlegg prengte feltet på, satte fart i dopingspekulasjonene, og disse ble ikke mindre etter at Mühlegg også vant jaktstarten suverent, etter å ha stått over 15 km klassisk. Foran femmila sprakk bomben – Mühlegg var tatt for EPO-bruk. Nesten to år senere ble han også frakjent sine to øvrige OL-gull, og OL-gullet gikk dermed til Christian Hoffmann på tremila og til Thomas Alsgaard og Frode Estil som gikk likt over mål på jaktstarten. Et delt OL-sølv ble dermed delt OL-gull.

De to eneste norske deltakerne i fellesstarten under prøve-OL var sprinterne Jan Jacob Verdenius og Trond Einar Elden, som ble nr 23 og 45. Under OL ble det bronse til veteranen Kristen Skjeldal og 5. plass til skiskytteren Ole Einar Bjørndalen.

15 km klassisk

  1. Johann Mühlegg, Spania
  2. Mikhail Botvinov, Østerrike
  3. Fulvio Valbusa, Italia
  4. René Sommerfeldt, Tyskland
  5. Fabio Mai, Italia
  6. Pietro Piller Cottrer, Italia

Mühlegg sikret seg dobbeltseier da han også vant 15 km klassisk under prøve-OL, over minuttet foran Mikhail Botvinov. I likhet med Mühlegg gikk også Botvinov under fremmed flagg. Han var opprinnelig russer, men representeret Østerrike fra 1997. Botvinov deltok ikke på 15 km klassisk i OL, men sikret seg OL-sølv på tremila, bare slått av landsmannen Christian Hoffmann.

OL-vinner på 15 km klassisk ble Andrus Veerpalu fra Estland, som ikke deltok i prøve-OL.

Sprint

  1. Cristian Zorzi, Italia
  2. Thobias Fredriksson, Sverige
  3. Silvio Fauner, Italia
  4. Trond Einar Elden, Norge
  5. René Sommerfeldt, Tyskland
  6. Fulvio Valbusa, Italia

Cristian Zorzi gikk senere på sesongen inn til VM-sølv da historiens første VM-sprint ble arrangert i Lahti, bare slått av Tor Arne Hetland. Året etter måtte han ta til takke med OL-bronse, etter å ha blitt slått av både Hetland og tyske Peter Schlickenrieder.

Andremann fra prøve-OL, svenske Thobias Fredriksson, ble bare nr 17 i OL. I 2003 gikk han imidlertid helt til topps og sikret seg VM-gull i Val di Fiemme, og i 2006 ble det OL-bronse på den individuelle sprinten og OL-gull i lagsprint, sammen med Björn Lind.

Trond Einar Elden var opprinnelig kombinertløper og deltok i OL både i 1992 og 1994, med OL-sølv i lagkonkurransen i 1992 som beste resultat. Han kvalifiserte seg ikke for OL i 1998 (?) og avsluttet kombinertkarrieren etter sesongen 2000. Han satset da på sprint-langrenn og var fast på det norske verdenscuplaget i sprint i flere år. Han kvalifiserte seg for det norske OL-laget i 2002, hvor han ble slått ut i kvartfinalen og fikk en 15. plass.

Nederlandsk-fødte Jan Jacob Verdenius, som vant verdenscupen i sprint denne sesongen, deltok også i sprintkonkurransen, men ble diskvalifisert. Han representerte Norge under VM i Lahti 2001, der han ble nr 10 på sprinten og nr 28 på femmila. Han valgte å satse på ski framfor utdanning foran OL-sesongen 2002, og var skuffet da han ikke ble tatt ut i den norske OL-troppen til Salt Lake City.

Jaktstart kvinner, 5 km klassisk + 5 km fri

  1. Katerina Neumannova, Tsjekkia
  2. Gabriella Paruzzi, Italia
  3. Stefania Belmondo, Italia
  4. Beckie Scott, Canada
  5. Kristina Smigun, Estland
  6. Julija Tsjepalova, Russland

Tsjekkiske Katerina Neumannova gikk i mål til fjerdeplass i OL-jaktstarten året etter, men etter at russiske Olga Danilova og Larissa Lazutina, som gikk i mål til første og andreplass, begge senere ble tatt i doping, rykket Neumannova opp til OL-sølv. Etter at den russiske duoen var dopingtatt stod canadiske Beckie Scott igjen som en overraskende OL-vinner på jaktstarten.

4 x 5 km stafett kvinner

  1. Italia (Valbusa, Paruzzi, Paluselli, Belmondo)
  2. Canada (Renner, Theriault, Scott, Fortier)
  3. Finland (Rauhala, Välimaa, Sirviö, Saarinen)
  4. Ukraina (Pestrekova, Terelia, Gajasova, Jakimtsjuk)
  5. Frankrike (Storti, Pierrel, Guillemin, Philippot)
  6. USA (Wagner, Benoit, Jones, Konrad)

Italia var det eneste landet som stilte med sitt beste lag under prøve-OL, og de vant også en forholdsvis klar seier foran Canada.

Norge deltok bare med tre sprintere i Salt Lake City, og stilte derfor heller ikke lag i stafetten. Det gjorde heller ikke Russland, Tyskland og Sveits, som sammen med Norge skulle spiller hovedrollen under kvinnenes OL-stafett ett år senere. Det russiske laget kom aldri til start. De fikk startnekt pga for høye blodverdier før start. Med Russland ute lå veien åpen for norsk gull, men Tyskland fulgte Norge gjennom hele stafetten, og til slutt ble det spurtoppgjør mellom Evi Sachenbacher og Anita Moen, og Sachenbacher ordnet tysk gull. Sveits gikk inn til en overraskende bronse.

Det var for øvrig én norsk deltaker i stafetten under prøve-OL. Unni Ødegård studerte i USA på denne tiden, og gikk første etappe på et blandet lag som ellers bestod av amerikanske damer og som ble nr 8 av 9 lag på stafetten. Ødegård ble også nr 2 i et FIS-renn (10 km fristil) i de samme løypene like etter prøve-OL – et renn som ble vunnet av tsjekkiske Katerina Hanusova. Ødegård vant for øvrig NM-gull på 30 km klassisk i 2003, samt NM-bronse på 10 km fellesstart med skibytte i 2003 og 15 km klassisk fellesstart i 2001. Hennes beste plassering i verdenscupen var en 15. plass i Marcialonga (70 km) i 2004, som inngikk i verdenscupen det året, og en 21. plass på 30 km klassisk i Holmenkollen 1996. Som junior tok hun to 5. plasser i junior-VM 1993 og 1994.

På tredje etappe for USAs andrelag, som endte desidert sist på stafetten, gikk 18 år gamle Kikkan Randall, som vil være blant favorittene når sprinten avvikles i Sotsji til vinteren. Hun ble nr 24 på sprinten under prøve-OL, og nr 6 på sprinten under junior-VM i Polen et par uker senere. Under sin OL-debut på hjemmebane året etter ble hun bare nr 44 i sprint-prologen, og hun har fortsatt til gode å lykkes noe videre i OL-sammenheng. Hun tok VM-gull i lagsprint i Val di Fiemme sist vinter og individuelt VM-sølv på sprinten i Liberec 2009. Hun har 8 individuelle sprintseiere i verdenscupen og har vunnet verdenscupen i sprint sammenlagt de to siste sesongene.

Sprint kvinner

  1. Bente Skari, Norge
  2. Manuela Henkel, Tyskland
  3. Beckie Scott, Canada
  4. Kristina Smigun, Estland
  5. Sabina Valbusa, Italia
  6. Gabriella Paruzzi, Italia

Sprintvinneren fra prøve-OL, Bente Skari, kvalifiserte seg ikke for det norske laget til sprinten under OL ett år senere, men tok et populært OL-gull på 10 km klassisk, i tillegg til sølv på stafetten og bronse på 30 km klassisk. Den første olympiske mester på sprint ble russiske Julija Tsjepalova, som bare ble nr 10 i prøve-OL. Hun vant spurten mot Evi Sachenbacher og Anita Moen ganske enkelt.

Hopp K120

  1. Adam Małysz, Polen
  2. Wolfgang Loitzl, Østerrike
  3. Kazuya Yoshioka, Japan
  4. Kazuyoshi Funaki, Japan
  5. Janne Ahonen, Finland
  6. Reinhard Schwarzenberger, Østerrike

Małysz gjentok seieren fra prøve-OL fire år tidligere. Seieren i prøve-OL var hans femte verdenscupseier på rad, og han fulgte opp med enda to seiere i Sapporo.

Małysz vant en suveren seier, 36.9 poeng foran Loitzl, men heller ikke denne gang klarte han å følge opp seieren i prøve-OL året etter. Det ble sølv i den store bakken og bronse i normalbakken. Begge gangene ble han slått av lekenes store overraskelsesmann.

Den sveitsiske unggutten Simon Ammann deltok ikke i prøve-OL. Etter en overraskende sterk start på OL-sesongen falt han stygt i Willingen i begynnelsen av januar 2002. Overraskelsen var derfor stor da han først vant OL-gull i normalbakken, og deretter fulgte opp med et nytt gull i den store bakken.

Hopp K120 Lag

  1. Japan (Funaki, Yoshioka, Harada, Kasai)
  2. Finland (Soininen, Hautamäki, Jussilainen, Ahonen)
  3. Østerrike (Loitzl, Widhölzl, Höllwarth, Horngacher)
  4. Slovenia (Zonta, Medved, Fras, Radelj)
  5. Tyskland (Reichel, Duffner, Löffler, Herr)
  6. Norge (Ljøkelsøy, Stensrud, Solem, Ingebrigtsen)

Det japanske laget møtte som tittelforsvarer i lagkonkurransen og vinner av prøve-OL, men skuffet og ble bare nr 5 i OL. Tyskland, som ble nr 5 i prøve-OL, tok OL-gull i lagkonkurransen i Utah Olympic Park, men med et helt annet mannskap enn i prøve-OL: Sven Hannawald, Stephan Hocke, Michel Uhrmann og Martin Schmitt. Finland tok sølv, mens Slovenia tok en overraskende bronsemedalje. Det norske laget skuffet stort og ble bare nr 9.

Kombinert sprint

  1. Felix Gottwald, Østerrike
  2. Ronny Ackermann, Tyskland
  3. Kristian Hammer, Norge
  4. Hannu Manninen, Finland
  5. Ladislav Rygl, Tsjekkia
  6. Todd Loddwick, USA

Vinneren av prøve-OL, Felix Gottwald, klarte ikke å forsvare seieren under OL, men kunne reise hjem fra Salt Lake City med OL-bronse fra alle de tre kombinertøvelsene.

Finske Samppa Lajunen ble bare nr 8 i prøve-OL. Under OL var han helt suveren og vant OL-gull både i den tradisjonelle kombinertøvelsen, sprint og lagkonkurransen.

Den regjerende olympiske mester i den tradisjonelle kombinertøvelsen, Bjarte Engen Vik, ledet sprintkonkurransen i prøve-OL etter hopprennet, men kollapset totalt og ble til slutt bare nr 19. Senere på sesongen vant han VM-gull både individuelt og i lagkonkurransen i Lahti. Han valgte å legge opp etter sesongen, og dermed fikk han ikke muligheten til å forsvare OL-gullet fra Nagano.

Kombinert lagkonkurranse

  1. Finland (Samppa Lajunen, Jaakko Tallus, Hannu Manninen)
  2. Østerrike (Christoph Eugen, David Kreiner, Felix Gottwald)
  3. Norge (Kenneth Braathen, Bjarte Engen Vik, Kristian Hammer)
  4. Tyskland
  5. USA
  6. Japan

Finland gjentok seieren fra prøve-OL og vant OL-gull i lagkonkurransen i Salt Lake City.